Jeg ha ombestemt meg og trenger diagnosen.

Jente, 15

Jeg tror jeg har autisme. Jeg har behandler på bup som mener jeg ikke har det og jeg har med vilje spilt med og prøvd å unngå diagnosen fordi jeg skammer meg veldig. Jeg ha gått igjennom utredninger og er egentlig helt ferdig, men jeg har ombestemt men og føler jeg trenger diagnosen hvis det er sånn at jeg egentlig har det. Føler det er siste utvei. Jeg lurer på hvordan jeg kan ta opp dette med behandleren min. Jeg er ikke komfortabel med å snakke om det i det hele tatt pluss at behandleren mener sterkt at jeg ikke har det og jeg er ferdig med utredning. Må foreldrene mine informeres hvis jeg får diagnosen?

Svar

Hei.
Så fint at du skriver til oss i ung.no. Vi er her for deg!

Det er viktig at du får til å snakke med behandleren din om hva du føler og tenker om konklusjonen etter utredningen. Behandleren din har, sammen med teamet sitt, vurdert tilstanden din ut fra resultater fra utredningen og har deretter konkludert. Men, det betyr ikke at du kan ha meninger om det og nå som du er uenig og tenker at du kanskje ikke har vært helt ærlig underveis så er det veldig viktig at du får til å snakke om det.

Det kan være behandleren din fremstår veldig tydelig og klar på hva som nå er konkludert, men det betyr ikke at det du kjenner på ikke skal bli hørt og tatt hensyn til!

Når det gjelder autismespekteret og diagnosene innenfor feltet, så er det flere kriterier som må være fyllt for at diagnosen skal settes. Det kan være at du har trekk, men som da ikke er tilstrekkelig for diagnose. Sånn er det ganske ofte, spesielt når det gjelder Aspergers Syndrom.

Jeg vil oppfordre deg til å snakke med behandleren din om hva du tenker om dine vansker. Du kan jo si at du kjenner deg fortvilet og har også tatt kontakt med ung.no for råd om hva du bør gjøre nå. Vær åpen, ærlig og konkret på hva som plager deg og som gjør det vanskelig å være deg. Fortell også om at du kanskje ikke har vært helt ærlig under utredningen. Sammen kan dere finne ut at hva du trenger nå for å få det bedre. Det er ikke nødvendigvis en diagnose som skal til. Gode vurderinger fra behandleren din skal skriftliggjøres i en utredningsrapport og den kan legges ved eksempelvis til skole, slik at du føler deg mer forstått.

Siden du er under 16 år, som er grensen for helserettslig myndighet, så har foreldrene dine rett på informasjon om utredning og behandling. De kjenner deg godt og kan være viktige for å gi god informasjon om din utvikling også. Og de kan støtte deg nå og fremover.

Vit at det finnes god hjelp å få og at du kan få det bedre!

Jeg legger ved flere gode artikler og ber deg om å lese de og følge rådene som gis der.

Ta vare på deg selv! Jeg ønsker deg alt godt.

Med vennlig hilsen psykologen

Besvart: 5.4.2026