Jeg liker ikke personen jeg blir sett på som, jeg har vondt inni meg!

Jente, 14

Hei, jeg er en jente på 14 og går i 10. klasse. Jeg har det vondt inni meg og liker ikke personen jeg blir sett på som. Jeg har det egentlig helt jævlig men det vet ingen fordi jeg sjeldent viser og snakker om følelser. Jeg blir sett på som en sjenert og stille jente, innerst inne er jeg ikke det. Men når jeg er med folk som jeg ikke er komfortabel med (som er de som mine venner henger med og er close med) så blir jeg taus. Jeg føler meg så lite sett når jeg er med de. Derfor liker jeg å være med familien, som er det eneste stedet jeg føler meg sett. Jeg er med i en gjeng på 6 stk, ikke like close med alle men kan liksom si ting til de. Men spesielt en som jeg ikke helt greier å ha en samtale med, som er så rart fordi vi var close før. Men i værtfall denne gjengen er alltid med andre de greier ikke å bare være oss lengere som vi var før. Det var gode tider. Prøvd å si jeg ikke føler meg komfortabel rundt de de henger med men virker som de ikke bryr seg. Også dårlig på å holde samtaler.

Svar

Hei,

Takk for at du skriver til ung.no.

Jeg forstår den indre smerten, følelsen av å ikke bli sett, og savnet etter trygghet – er veldig ekte og veldig tungt. Mange føler dette i stillhet, men det gjør det ikke mindre viktig. Og det gjør deg ikke svak, det viser at du er selvbevisst og prøver å forstå deg selv i en verden som ikke alltid føles trygg eller rettferdig.

Du er i en alder der identitet, tilhørighet og selvfølelse blir utfordret hver eneste dag. 14 år er en tid der man ofte føler mye, men ikke alltid får plass til å vise det. Og når folk rundt deg tror du er «bare sjenert» eller «stille», men du vet at det ikke er hele deg – da blir det veldig ensomt.

Det er ikke deg det er noe galt med. Du har sider i deg som ikke har fått nok trygt rom til å komme fram. Og det gjør vondt.

Husk at det er normalt at vennegrupper forandrer seg. Det gjør vondt, spesielt når du føler du prøver, men blir ignorert. Det du beskriver med en spesiell person du var nær, men ikke får til å snakke med nå – det skjer ofte. Det kan være små ting, men det kan gjøre at man plutselig ikke kjenner igjen den nærheten lenger. At du blir taus rundt de nye folkene er ikke feil – det er kroppen din som sier "her føler jeg meg ikke trygg nok til å være meg selv." Og det må respekteres.

Du prøvde å si fra. Du prøvde å være ærlig. Det krever mot. Det at de ikke responderte på det på en god måte – det handler mer om deres modenhet, ikke om du sa noe feil.

At du føler deg sett og trygg hjemme – det er en stor styrke. Ikke alle har det.
Det betyr at du vet hvordan trygghet føles, og det gjør deg mer følsom for når den ikke er der.

Du trenger ikke «fikse» deg selv. Du trenger mer rom til å være deg selv. Her er noen forslag:

Begynn med små steder du kan være ekte: Har du én person du kan åpne deg litt mer for? En venn, en lærer, en voksen? Du trenger ikke si alt – bare starte med noe lite. Bare det å høre noen si: "Det gir mening at du føler det sånn" kan hjelpe.

Skriv. Tegn. Lag: Det kan kanskje bli et sted å bearbeide de følelsene som ikke har fått ord? Det er mange som bruker kreativitet til å uttrykke det som er vanskelig å si.

Vurder om du vil snakke med noen profesjonelle: Ikke fordi du er "ødelagt", men fordi det kan være en trygg samtale uten mas, krav eller fordommer. Bare en plass for deg. Du kan snakke med helsesykepleier på skolen først – de er vant til å høre akkurat sånne ting som du beskriver.

Håper dette var til hjelp!

Ønsker deg alt godt!

Vennlig hilsen

helsesykepleier

Besvart: 22.8.2025