Jeg møter kriteriene for BPD men føler jeg ikke blir tatt seriøst

Jente, 14

Jeg har slitet mentalt i 7år. Jeg viser tegn på bpd. Alt innen bpd sliter jeg med. Men jeg er fult klar over jeg ikke kommer til å få den diagnosen hvis jeg har det når jeg blir eldre. Men det som er veldig slitomt er at det kan jo sp slett bli misforstått for ungdom humør, men jeg vet det ikke er ungdomshumør med meg fordi jeg veg skkrukat hvorfor jeg sliter og hva som har ført til hvordan jeg er. Men jeg er så lei av å høre det er vanlig å slite sånt første gang jeg hører en pykolog så jeg møter de aldri igjen. Og da liker jeg de ikke og klarer ikke å ikke like de igjen. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre lenger. Jeg føler ingen tar meg seriøst. Men moren min gjør det da og hun ser virkelig alvore i hvor ustabil jeg er og er også ganske sikker på jeg er bpd og hun hater diagnoser osv. men jeg bare vet ikke hva heg skal gjøre mer kan jeg få noen tips til hvordna jeg skal si alvore til en pykolog?

Svar

Hei du!

Så fint at du tar kontakt.

Du har rett i at det ikke er vanlig å sette personlighetsforstyrrelser på barn/ungdom. Dette fordi personligheten er under utvikling. Man ser da heller på symptomene samtidig som man ser på hvordan den det gjelder har det i miljøet sitt ettersom man tenker miljøet også spiller en stor rolle (hjemme, skole, venner). Det er likevel slik at mange ungdommer har mye problemer med følelsesregulering, mentalisering, relasjoner og andre ting som er vanlig ved BPD og det er da mulig å få behandling for disse symptomene uten at man kaller det for BPD. Da kan man f.eks gå i ungdoms-DBT eller annen behandling som er rettet mot nettopp slike vansker.

Jeg vet ikke hvorfor du tenker at du ikke kommer til å få diagnosen hvis du har det sånn når du er eldre. Jeg tenker at dersom man møter diagnosekriteriene for BPD når man er voksen så vil man jo nettopp få diagnosen. Men når man er så ung som deg er det ikke vanlig.

Det du kan gjøre når du oppsøker en psykolog er at du forteller som du sier til oss at du gruer deg for å ta opp hvordan du har det fordi du er redd for å ikke bli tatt seriøst. Du kan fortelle hva som har gjort at du har følt deg slik tidligere og så ta det derfra. Så må du fortelle om vanskene dine og hvordan de lager vansker for deg. Siden du forteller at moren din tar deg på alvor (som er veldig bra!) så kan hun også være med. Det er vanlig at man har med foreldre til BUP/psykolog i oppstarten uansett.

Ønsker deg alt godt.

Med vennlig hilsen psykologen

Besvart: 26.1.2025