Søskenbarnet mitt hermer etter stilen min og nå begynner jeg å bli lei.

Jente, 13

Hei, søskenbarnet mitt hermer etter stilen min og nå begynner jeg å bli lei. Jeg har snakka med hu men hun sier at det er bare sånn hun alltid har vært som hun slettes ikke har vært. Hun har pleid og være den rosa og fargerike av meg og hun. Jeg har pleid og pleier og bruke mørke farger og helst svart. Men nå sier hun at hun bruker sånne klær hele tiden og har brukt det siden hu var liten. Og jeg kan jo ikke ønske meg noe uten at hun skal kjøpe seg det. Jeg har også vært intrisert i western og hester og hun har vært intrisert i gaming og katter. Nå sier hun at hu elsker hester og western. Jeg begynner å bli mentalt sliten og har ikke lyst til å se henne og har heller ikke lyst til å gå på skolen fordi vi går i samme klasse og jeg bare orker ikke mere av hu. Hva skal jeg gjøre? Hu prøver og være meg og jeg begynner faktisk å bli drit lei. Sorry for språkbruk men nå har det gått over grensen. Jeg er sliten og gråter ofte på kveldene i senga fordi jeg ikke kan være meg selv uten kopiering

Svar

Hei,

Takk for at du skriver til ung.no.

Det du beskriver høres utrolig frustrerende ut, spesielt når du føler at noen tar fra deg det som gjør deg til deg. Det er ikke rart du er lei deg og føler deg fanget.

Når man er 13 og går på skole med noen som stadig hermer, føles det som man mister plassen sin. Du har all rett til å være lei deg og sint. Det du opplever er ikke «barnslig» eller «teit» – det handler om identitet, og det er faktisk veldig viktig.

Her er noen ting du kan prøve å gjøre for å få det litt bedre:

Snakk med en voksen du stoler på. Du trenger ikke bære dette alene. Snakk med en forelder, lærer, helsesykepleier eller en tante/onkel du stoler på. Forklar rolig hvordan du føler deg: at du mister deg selv fordi søskenbarnet ditt kopierer deg, og at det gjør deg trist og sliten. De kan hjelpe deg å finne måter å håndtere situasjonen på – både på skolen og hjemme.

Prøv å sette grenser (men du trenger ikke gjøre det alene): Du har allerede prøvd å si ifra, og det er bra. Men når hun ikke tar det alvorlig, er det lov å be en voksen om å hjelpe deg med å sette grenser. For eksempel kan dere snakke sammen med en voksen til stede som kan hjelpe henne å forstå at dette faktisk går utover deg.

Husk at du fortsatt er deg: Selv om hun prøver å kopiere deg, så kan hun aldri være deg. Du har en egen personlighet, egne tanker, følelser, og en måte å være på som hun aldri kan etterligne helt. Det at hun prøver, viser egentlig at hun ser noe i deg hun beundrer, men det betyr ikke at hun får lov til å ta det fra deg. Du kan prøve å fokusere litt på ting som får deg til å føle deg som deg selv igjenm kanskje tegne, skrive, ri, høre på musikk, eller gjøre noe du liker alene.

Hvis det blir for tungt: Hvis du gråter mye og kjenner at du ikke orker mer, snakk med helsesykepleier på skolen eller ring Kors på halsen (116 111). Det er helt gratis, og de som svarer er vant til å prate med ungdom som har det vanskelig. Du kan også chatte anonymt på korspaahalsen.no

Du gjør faktisk alt riktig – du har prøvd å snakke, du prøver å forstå, og du sier fra når noe er vondt. Det viser at du er reflektert og sterk, selv om det føles motsatt akkurat nå.

Håper svaret mitt er til hjelp.

Ønsker deg alt godt.

Vennlig hilsen

helsesykepleier

Besvart: 11.11.2025

Fikk du svar på det du lurte på?