Vanskelig hjemme. Faren min er bare på mobilen.

Jente, 13

Hei, får 3 år tilbake skilteforlerene mine seg og pappa fikk fort ny kjæreste som jeg ikke likte hun prikket på alt jeg gjore og satt meg i et dårlig lys får barna hennes som var yngre en meg hun kjeftet låste meg inne på rom og holdt meg hardt i armende. Jeg begynte å gjøre mye dumt på skolen før jeg fikk en sånn rastløs følelse i kroppen og jeg begynte å gjøre mye dumt med mål om å få melling hjem før melling hjem mindre kjeft med pappa men kjeft med pappa var de eneste stundene jeg fikk med han siden han hadde heilt oversett meg jeg var ikke med på noen ting han kastet ting, kjeftet og gjore meg mye redd. Etter hvert begynte jeg og pappa og bo oss farmor og farfar og etter mamma fant ut av som kjedde men vær gang vi er sammen så skal han alltid se på telefonen eller snakke sammen med kjæresten og jeg føler meg så sinnsykt valgt bort synes også det er vanskelig og være sosial da jeg er livredd for å bli mislikt og forlatt jeg begynte også med selvskading og mye selvmords tanker

Hei

Det høres ut som at du har opplevd mye vanskelig over flere år. Jeg kan godt forstå at dette har satt spor i deg. Vi mennesker reagerer på ting som skjer med oss.

Det du beskriver fra tiden med faren din og kjæresten hans høres vondt ut. Du forteller at du følte deg kritisert, oversett og redd. Det er ikke greit at du ble låst inne på rommet ditt og holdt holdt hardt fast.

Alle barn og ungdom har rett på et trygt hjem. Stemor har gjort det utrygt for deg med måten hun var på.

Jeg kan tenke meg at alle tingene som har skjedd sitter litt i kroppen din fortsatt.

Det er heller ikke rart at du reagerte når du følte at du mistet kontakten med faren din. Han bør kunne være sammen med deg uten å være på mobilen hele tiden. Dessverre er det mange voksne som bruker mobilen veldig mye.

Hva kan du gjøre?

Snakk med faren din og fortell ham at tiden sammen med ham er viktig for deg. Spør om dere kan være sammen noen ganger og legge bort mobilen.
Faren din og du kan også søke hjelp ved familievernkontoret der dere bor. Jeg lurer på om faren din ikke har forstått helt hvor vanskelig det har vært for deg. Ved familievernkontoret kan dere få hjelp til å snakke ordentlig sammen.
Kan farmor og farfar støtte deg litt ekstra? Fortell dem om hvordan ting har vært. Kan de hjelpe deg litt videre?
Snakk gjerne med helsepersonell. Du forteller om selvskading og selvmordstanker. Jeg tenker at det er viktig at du ikke går alene med dette. Du kan snakke med helsesykepleier, det jobber helsesykepleier ved de fleste skolene og ved Helsestasjon for ungdom. Du kan også snakke med fastlegen din.
Fortsett med å snakke med moren din også. Det er fint at du har fortalt litt til henne.
Prøv å være sosial. Det er forståelig at du er redd for å bli avvist, men ikke la det stoppe deg helt. Du er bra som du er, og det finnes mennesker som vil like deg for den du er.

Hvis du kjenner at du har det vanskelig kan du alltid ringe Alarmtelefonen for barn og unge. Du kan også ta kontakt med Legevakt 116 117, eller ringe 113 om det er akutt.

Mental helse har også en hjelpetelefon. Jeg oppfordrer deg til å søke hjelp og ikke gå med ting alene.

Lykke til! Skriv gjerne til oss igjen.

Vennlig hilsen familieterapeut, ung.no

Besvart: 2.8.2026