Jeg er redd for å bli sendt på "instutisjon" hvis jeg ber om hjelp.

Hei du!

Så fint du tar kontakt for hjelp. Det høres lurt ut å oppsøke hjelp og helsesykepleier kan være en god start. Jeg vet ikke helt hva du mener med "instutisjon". Det vi gjerne kaller "instutisjoner" er ulike steder å bo som f.eks ligger under barnevernet. Det skal være svært store vansker i hjemmet for at noen blir anbefalt å flytte til instutisjon. Men ettersom du forteller at det du strever med er depresjon og selvmordstanker så lurer jeg på om du egentlig mener sengepost innenfor psykisk helsevern? Altså å bli sendt til et sykehus pga psyken? Dersom det ikke er dette du mener må du nesten sende inn spørsmål på nytt. Jeg svarer i alle fall med utgangspunkt i at du spør om sengepost.

1) Det skal veldig mye til for å bli innlagt på tvang. Da skal den som trenger hjelp være til fare for seg selv eller andre og nekte å gå med på frivillig behandling. Det er altså ikke vanlig å bli innlagt på tvang.

2) Det koster ikke penger å være innlagt på sengepost. Dersom du spør om det koster penger å gå til helsesykepleier så er det også gratis.

3) Dersom man er på sengepost så er man gjerne der bare for noen uker for å komme seg i bedre psykisk form. Da vil man gjerne få hjelp til å sove bedre, snakke med psykolog, være med på treningsprogram/andre aktiviteter for å få bedre rutiner bla. å søvn/mat/trening. Man har ikke skoleundervisning på sengeposten. Dersom man bor på "instutisjon" gjennom barnevernet o.l. så går man som regel på skolen som alle andre dersom man klarer det.

4) Det blir vurdert utifra hvordan du har det der og da. Det er vanlig å kunne reise på besøk dersom man avtaler det med psykologen/behandleren sin. Dersom behandleren er veldig bekymret for at du kan skade deg selv eller på andre måter bli dårligere av å reise hjem kan du bli anbefalt å ikke forlate stedet men det skal som sagt mye til for å bli "tvunget" til det.

5) Når man er på sengepost så overnatter man der men en har også ofte overnattingspermisjoner hjemme (der man sover hjemme og f.eks kommer tilbake dagen etter) for å få en god overgang til det å flytte hjem igjen.

6) Dersom man er på "lukket post" eller akuttpost der man ikke kan gå ut fordi man er til fare for seg selv og andre så blir tingene sjekket men ikke på åpen post/mest vanlig sengepost.

7) Man blir som regel ikke "sendt dit". Det er gjerne slik at man først går i behandling poliklinisk (altså vanlige psykologtimer på dagtid) og så snakker man sammen med psykologen om at man har det vanskeligere enn vanlig og så diskuterer man sammen om det hadde vært lurt å hatt et opphold på sengepost for å få mer intensiv hjelp til å komme seg litt mer ovenpå.

Når alt dette er sagt så er det som sagt uvanlig å bli innlagt på sengepost. Man blir som regel ikke innlagt fordi man har depresjon og selvmordstanker - dette er det mest vanlig å få hjelp til poliklinisk/altså gjennom samtaler med psykolog på dagtid. Det er vanlig å ha selvmordstanker når man er veldig deprimert men selvmordtankene betyr ikke nødvendigvis at man har tenkt å gjennomføre det å forsøke å ta sitt eget liv. Dersom behandleren blir svært bekymret for at man skal ta sitt eget liv og den som er i behandling nekter frivillig innleggelse kan det i noen tilfeller være snakk om tvang - men det skal mye til. Jeg ville ikke bekymret meg så mye for det. Det lureste er at du får noen å snakke med slik at du får hjelp til å ikke selvskade og ikke sulte deg. Det er lurt å sette ord på hvordan man har det slik at man kan få hjelp til å snu vonde sirkler.

Så jeg støtter deg i å ta kontakt med helsesykepleier. Du kan drøfte med vedkommende om du heller trenger å gå til fastlege for å få henvisning videre til psykolog/BUP (dette er samtaler på dagtid) ved behov. Det er gratis å gå til BUP også.

Ønsker deg lykke til!

Med vennlig hilsen psykologen