Er i et langdistanseforhold. Føler jeg alltid må mase for å ha kontakt.

Jente, 20

Jeg og kjæresten har vært sammen i snart 2 år. For øyeblikket har vi langdistanse fordi jeg studerer. Vi ringer og snakker sammen hver dag, så å kommunisere er ikke et problem. Allikevel føler jeg ofte at han ikke har behov for å snakke/være med meg. Det er alltid jeg som spør om vi skal møtes en helg, og alltid jeg som spør når jeg er hjemme på ferie. Jeg blir på en måte litt lei av å spørre, men jeg frykter han aldri kommer til å spørre. Vi har så vidt snakket om det, og han har sagt at han ikke har like stort behov for å være sammen som jeg har. Det respekterer jeg. Problemet er at jeg føler han nøler så mye hvis jeg spør om å møtes. Han sier at det er langt å kjøre(1,5t han-studentby), og at det koster mye osv. Jeg kan forstå det, men til og med når jeg er hjemme, og det er kortere avstand, føler jeg han ikke vil. Jeg føler at jeg er en plage ved å spørre om å finne på noe eller hvis jeg «maser» litt. Det er vanskelig å snakke med han om det, uten at jeg «angriper» han. Tips?

Svar

Hei.

Jeg skjønner godt at du synes dette er vanskelig. Det er tydelig at du bryr deg mye om forholdet, og at du ønsker både nærhet og balanse i det dere har. Det du beskriver er en situasjon mange i langdistanseforhold kan kjenne seg igjen i. Det er helt naturlig å kjenne på både usikkerhet, frustrasjon og behov for mer gjensidighet.

Det handler ikke bare om hva han gjør, men også hvordan det får deg til å føle deg. Når du alltid er den som tar initiativ, og han ikke følger opp med samme energi, så føles det sikkert som om du er den eneste som drar lasset i forholdet. Over tid kan det bygge seg opp følelser av avvisning og tvil, selv om dere snakker sammen hver dag.

Han sier han ikke har like stort behov for å møtes, og det er fair. Folk har ulike behov for fysisk nærhet og tid sammen. Men et forhold handler også om å møte hverandre litt på halvveien, ikke bare gjøre det som er komfortabelt for én part.

Mange kvier seg for å ta opp sånne ting fordi de ikke vil virke masete eller for følsomme. Hvis du bruker jeg-form og snakker ut i fra dine egne følelser, så blir det lettere for kjæresten din å høre på hva du faktisk prøver å si. Du kan f. eks si noe sånt som: "Jeg merker at jeg ofte blir litt usikker på om du har lyst til å møtes, og det gjør at jeg føler meg litt i veien. Jeg vet vi har ulike behov, men jeg trenger å kjenne at du også vil se meg og savner meg iblant."

Dette er ikke å anklage han for noe, men det er et ærlig uttrykk for hvordan du har det. Hvordan han responderer på en slik samtale, tenker vil være avgjørende for om dette forholdet er noe du bør satse videre på eller ikke. Er han moden nok til å gi deg den tryggheten og oppmerksomheten som du trenger og fortjener, eller har han nok med seg selv?

Kanskje du skal foreslå en liten prøveperiode? Du kan f. eks si: "Jeg har tenkt litt på hvordan vi har det nå. Kan vi prøve å være litt mer bevisste på å veksle på å ta initiativ de neste ukene? Det ville betydd mye for meg."

Så kan du se hvordan han reagerer. Ikke bare med ord, men med handling. For det er handlingene som forteller deg mest, ikke bare det han sier.

Du er ikke en plage fordi du har behov for nærhet og bekreftelse! Det er bare sunt og normalt. Du fortjener et forhold der kjærligheten kjennes trygg, gjensidig og levende, selv når avstanden er der fysisk.

Håper du fikk et svar du kan bruke. Ønsker deg alt godt og lykke til:)

Hilsen helsesykepleier, ung.no

Besvart: 18.5.2025