Jeg ertet min søster så mye, og har så dårlig samvittighet.

Hei!

Du skriver til oss med viktige refleksjoner over hvordan du kan ha påvirket lillesøsteren din. Det står respekt av at du er ærlig og åpen omkring et slikt tema.

Vi mennesker har følelser av en grunn. Følelser skal alarmere oss og få oss til å handle når det trengs. Det er viktige veivisere for oss. Men det kan være vanskelig å tolke dem. Særlig når man er yngre. Kanskje klarte du ikke se hva du egentlig gjorde, kanskje forstod du ikke konsekvensene? Da du holdt på med erting og plaging så var du vel midt i din egen barndom/ungdomstid. Det er jo også lett å bli ugrei med andre når man har det tøft selv. Jeg vet ikke hvordan du hadde det på den tiden?

Nå er du i alle fall eldre, du har fått det litt på avstand, og forstår kanskje mer. Da kan jeg tenke meg at du kjenner på følelser som f.eks skam, skyld og dårlig samvittighet. Det er faktisk fint at du kjenner på dette, selv om det sikkert er vondt og. For disse følelsene kan få deg til å ville si unnskyld og gjøre opp for deg. Er ikke det egentlig en veldig smart beskjed fra følelsene dine nå?

Det er mulig å gå videre om man får sagt unnskyld og får tatt ansvar for det man selv kjenner man har gjort galt. Hvis du tar deg litt tid til å f.eks skrive ned det du har tenkt og følt rundt situasjonen, og så tar en prat med søsteren din, så er jeg sikker på at både du og hun kommer til å føle lettelse og at det vil bli bedre videre derfra. Utgangspunktet dere har er bra, for dere har et godt forhold nå, skriver du. Det er jeg glad for. Kanskje vil også storesøsteren din være med i samtalen? Du kan gjerne prate med henne først, for å høre om hun kjenner på de samme vanskelige følelsene som deg.

Det kan tenkes at lillesøsteren deres husker ting på en annen måte enn dere. Kanskje er det ting du tenker på som ille som lillesøster ikke synes var så ille - Og motsatt. Kanskje husker storesøster noe dere andre to har glemt. Kanskje har lillesøster andre opplevelser og minner enn deg av alt som skjedde. Det er helt normalt at vi husker ting ulikt og at det har føltes ulikt. For vi er jo også forskjellige personligheter.

Dette blir kanskje en sår og vanskelig samtale. Men den høres viktig ut, både for søsteren din og for deg. Det beste som kan skje når man viser sårbarhet og at man kan gjøre feil, det er at man etterpå kommer nærmere hverandre.

Du har et viktig poeng i at det er naturlig for søsken å krangle i oppveksten. Det kan da være vanskelig å vite hvor grensene går for når det blir ugreit. Dersom det ofte gikk over grensen i deres familie så hadde faktisk også foreldrene deres et ansvar for å hjelpe dere med å kommunisere bedre, og å roe ting ned. Det er de voksne som har mest ansvar for at søsken oppfører seg greit mot hverandre i en familie.

Jeg håper i tillegg du kan tenke at selv om mye var over streken så var nok ikke alt over streken. Kanskje har søsteren din også gode minner fra tiden dere hadde sammen. Jeg håper det.

Ta dere god tid, snakk gjerne om dette flere ganger. Blir det for vanskelig, så be om hjelp fra f.eks familievernkontor eller en annen lavterskeltjeneste som hjelper familier med kommunikasjon når ting har låst seg. Dette er gratis tjenester der man ikke trenger henvisning. Man kan bare ta kontakt selv.

Jeg håper dette ga deg noen tips til hvordan du kan gå frem. Du er modig som tar tak i en slik ting. Jeg tror du vil kjenne deg mye bedre etterpå om du virkelig får pratet ut og reparert med lillesøster. Lykke til!!

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no