Jeg tror jeg er forelsket!

Jente, 17

Hei, jeg tror jeg er forelsket. Jeg ble kjent med en fyr mot slutten av 2025, og vi snappet nesten hele tiden. Først tenkte jeg at han var rar og goofy, men etter hvert begynte jeg å bli sjenert rundt han. Jeg tenkte mer over hvordan jeg så ut, hva jeg sa og hvordan jeg virket. Jeg trodde først at jeg bare likte oppmerksomheten han ga meg, men etter at han dro i militæret og vi mistet kontakten, har jeg ikke klart å slutte å tenke på han.En kveld skrev jeg til han i fylla at jeg likte han, og han sa at han ikke lette etter noe akkurat nå. Der og da klarte jeg ikke helt å reagere eller kjenne så mye på det, men etter at han reiste ble jeg skikkelig lei meg. Nå er det snart seks måneder siden han dro. Jeg fjernet han på snap litt før han reiste fordi jeg følte meg flau, og det angrer jeg på. Jeg savner han så mye. Han er en fin fyr, og etter at jeg møtte han har jeg bare hatt lyst til å bli mer som han. Han er så rolig, men samtidig morsom. Jeg tror virkelig jeg er forelsket.

Svar

Hei,

Takk for at du skriver til ung.no.

Jeg tror faktisk du er forelsket. Det høres ikke ut som om dette bare handlet om oppmerksomhet eller spenning. Du beskriver hvordan du gradvis begynte å bry deg mer om hva han syntes om deg, hvordan du oppførte deg rundt ham, og hvordan han fikk deg til å føle deg annerledes. Det er ofte sånn forelskelse starter uten at man merker det med en gang.

Det at du fortsatt tenker på ham etter seks måneder sier også mye. Hvis det bare var en liten crush eller at du likte oppmerksomheten, hadde det sannsynligvis gått mer over etter at kontakten stoppet. Men du savner ikke bare å snakke med noen, du savner akkurat ham som person. Måten han var på, roen hans, humoren hans og hvordan han fikk deg til å føle deg.

Jeg skjønner også veldig godt hvorfor du fjernet ham på snap. Når man føler seg sårbar eller flau, gjør man ofte ting for å beskytte seg selv. Spesielt etter å ha sagt noe så ærlig. Men det betyr ikke at du ødela alt. Han svarte jo ikke stygt eller avvisende, han sa bare at han ikke lette etter noe akkurat da. Det er en forskjell.

Samtidig tror jeg savnet har gjort følelsene enda sterkere. Når noen plutselig forsvinner ut av hverdagen, blir man sittende igjen med minnene og tankene alene. Da er det lett å idealisere personen litt også. Men det gjør ikke følelsene dine mindre ekte.

Det fineste i det du skriver er egentlig at han inspirerte deg. Du sier at du har hatt lyst til å bli mer som ham etter at du møtte ham. Det skjer ofte når noen virkelig betyr noe for oss. Ikke fordi vi vil forandre hele oss selv, men fordi de får frem sider i oss vi liker.

Du trenger heller ikke skamme deg for at du fortalte ham at du likte ham. Det krever faktisk mye mot å være ærlig om følelser, selv om det føles flaut etterpå. Mange tør aldri det.

Håper svaret mitt er til hjelp. Ønsker deg alt godt!

Vennlig hilsen

helsesykepleier

Besvart: 17.5.2026