Hva kan jeg gjøre for å slutte å selvskade?

Hei,

Arrene endrer seg mye fra de er helt nye til det har gått måneder og år, men
hvor mye de endrer seg kommer an på hvor dype de er og hvilken hudtype du har. Etter at sårene er grodd, vil arret/arrene i starten være rødlig eller litt brunlig. I løpet av noen uker får arret en rosaaktig farge. Etter et par måneder blir arret ofte blekere. Det kan også bli litt tykkere. Noen har en hud som lett lager tykkere eller mer synlige arr enn andre. I løpet av det første året blir arret igjen mindre hevet og mindre rødt, men etter et års tid endrer det seg ikke mer.

For å unngå arr anbefaler vi dette:

• Rens sår, så det ikke blir infisert. Et infisert sår vil kunne gi styggere arr.
• Ikke plukk på skorpene.
• Sol på arr kan føre til at arrene blir mørkere, og dette vil sinke tilhelingsprosessen. Bruk derfor solkrem med minimum faktor 15, og påfør ny solkrem annenhver time. Dekk eventuelt til området med arr med klær.
• Prøv å ikke kutte deg og prøv å ikke kutte dypt.

Når først arrene er der, er det ikke så mye å gjøre med dem. Hvis de ikke er så dype er det større sjanse for at de skal forsvinne helt.

Det tar ofte tid å akseptere arrene som en del av deg og din historie. Jeg forstår at det kan kjennes ubehagelig, men du har ingenting å skamme deg over.

Jeg tenker at det aller beste er å være ærlig med de rundt deg. Da slipper folk å lure og du trenger ikke å skjule arrene dine. Du kan skrive ned en eller to setninger som du har lyst til å bruke som svar dersom noen spør. Disse setningene kan du øve litt på slik at de sitter godt når du skal bruke de. Eks. på et svar kan være «dette er arr fra en periode i livet hvor jeg hadde det vanskelig».

Det å bruke unngåelsestaktikker som for eksempel å bruke langermet, er ikke lurt på lang sikt fordi da unngår du alt som gjør at du må prøve å stå i følelsene dine. Det kan være krevende i starten og lurt å ha litt støtte.

Ofte overtenker vi også litt når vi gruer oss til noe. Det er ikke sikkert så mange tenker så mye på det eller legger merke til det. De fleste er nok opptatte med å tenke på sin egen kropp og utseende. Tenk litt på hvordan du ville ha reagert hvis du ser noen som har arr i huden sin. Hva ville du tenkt/ gjort?

Det å være ærlig og ikke unngå er tøft i begynnelsen, men så vil det roe seg ned. Stressnivået ditt vil kanskje være ganske så høyt når du kler av deg. Det vil nok vare den første tiden, men så vil du nok merke at stresset blir mindre og mindre. De aller fleste som vi snakker med sier at det var slik, det kjentes godt ut etterpå å se at det gikk mye bedre enn de fryktet.

Jeg tenker at det som blir viktig for deg nå er å prøve å finne gode strategier som kan hjelpe deg med å ikke bli så overveldet over det du opplever og dermed hjelpe deg med å ikke reagere med å selvskade. Når du kjenner trangen til å selvskade kan du prøve å erstatte den med noe annet? Feks. løpe deg en tur, høre på noe musikk du liker, lage mat, tegne e.l. Prøv å kom opp med ulike ting som kanskje kunne fungert for deg. Hvis du trykker her får du også tilgang til mange fine øvelser som skal hjelpe deg med å roe ned overveldende følelser.

Hvis du i tillegg ønsker å jobbe med selvskadingen på egenhånd, vil jeg råde deg til å få tak i et hefte som heter Mestringsbok selvskading. En arbeidsbok for ungdom og voksne. Her tar forfatterne opp en måte å forstå selvskading på, samt hvordan en kan jobbe med seg selv for å finne alternative måter å håndtere sine problemer på. Du kan bestille arbeidsboken ved å trykke på linken.

Jeg skjønner at det er vanskelig å vite hvordan du skal fortelle dette. Det enkle er ofte det beste. Si det akkurat som det er. Noen synes imidlertid at det kan være godt å sette seg ned i fred og ro og skrive det de ønsker å si og gi dette. Fortell de hvordan du har det, hvor lenge du har hatt det sånn og at du selvskader.

Det er mange som er redde for at foreldrene skal bli lei seg. Det er klart at det er vondt å høre at barnet deres ikke har det bra, men jeg kan love deg at det er enda verre å ikke vite. De trenger å vite dette slik at de kan hjelpe deg og passe på deg på deg måten som du trenger nå.

Det finnes flere ulike alternativer til hjelp.

Et alternativ er helsesykepleier på skolen din. Et annet er Helsestasjon for ungdom. Her jobber det ulike fagpersoner som vil kunne gi deg god hjelp. En del helsestasjoner har også psykolog som tilbyr drop-in timer. Sjekk hvordan tilbudet er hos deg i din kommune. De aller fleste kommuner har også et eget tilbud for psykisk helsehjelp til barn og unge. Alle de ovennevnte tilbudene er gratis og krever ingen henvisning. Du kan selv ta kontakt per telefon. Du finner kontaktinformasjon på kommunen din sine hjemmesider.

Du kan også ta kontakt med fastlegen din. Fastlegen har god oversikt over det lokale hjelpeapparatet og vil sammen med deg lage en plan for hva som vil være godt for deg fremover og hvem du bør kontakte. Ved behov for henvisning videre kan fastlegen din bistå med det, men med samtykke fra foreldrene dine siden du er under 16 år.

Jeg håper dette var hjelpsomt for deg.

Jeg sender seg mange gode tanker og ønsker deg masse lykke til.

Med vennlig hilsen psykolog