Føler det er min skyld hvis tantebarna mine gråter når jeg leker med dem.

Hei.

Så heldige tantebarna dine er, som har en tante som er så glad i å være sammen med dem.

Skjønner at du blir lei deg hvis du tenker at det er din skyld at barna gråter. Men er du sikker på at det er det? Små barn slår seg jo fort og kan gråte lett. Jeg er sikker på at barna elsker å leke med deg, og at du er veldig flink med dem.

Kanskje legger du mer i blikkene fra søsteren enn det hun mener? Tror du ikke moren din ville ha snakket med deg, dersom det er sånn at du er uansvarlig voldsom når du leker med barna? Kanskje søsteren din blir stressa når barna gråter, og tar det ut på deg?

Jeg synes du skal være ærlig med søsteren din. Si det som det er, at du blir veldig lei deg når hun ser på deg på en streng måte, og at du blir veldig usikker. Si at du er så glad i barna hennes og at du bare vil være snill med dem. Be henne heller si ifra og veilede deg underveis i leken, hvis det er noe hun reagerer på. Hvis det er vanskelig å snakke med søsteren din, så kanskje du kan få støtte hos moren din?

Det høres ut som du er ganske streng med deg selv, og at du kanskje trenger å trene på å jobbe med selvbildet ditt. Vi gjør alle feil, uten at det gjør oss til dårlige mennesker. Tren deg på å fokusere på det du er fornøyd med ved deg selv, i stedet for å henge deg opp i de tingene som kunne vært annerledes. Kanskje kunne det vært godt for deg å snakke litt om hvordan du har med helsesykepleier på skolen din? Da kan du få flere tips om hvordan du kan ha det best mulig med deg selv.

Håper du fikk svar på det du lurte på. Ønsker deg alt godt videre.

Hilsen helsesykepleier, Ung.no