Føler mamma forskjellsbehandler oss søsknene og at hun er skuffet over meg

Hei du.

Jeg skjønner godt at du blir lei deg når moren din blir sur og kjefter. Ingen liker å få kjeft. Kjeft kan, som du beskriver, gi en følelse av at den voksne ikke liker en.

Kanskje tenker du at moren din hadde likt deg bedre om du var mer ordentlig og gjort mer skole? Jeg forstår at du kan tenke det, hvis du ser at søsteren din er veldig god på dette og det virker som hun får mindre kjeft. Det er jo vanlig så klart, å sammenligne seg med søsken og tenke at man burde være mer som dem for å bli likt. Men det tror jeg ikke er noe vits. For søsken er jo helt forskjellige, både i personlighet, kjønn og alder. Da vil de trenge forskjellige ting og de vil være gode på forskjellige ting. Det kan virke urettferdig når foreldre behandler barna i samme familie på ulike måter, men det kan likevel ligge en vurdering bak som er logisk for foreldrene.

Med andre ord tenker jeg at du ikke trenger å forvente av deg selv at du skal være like skoleflink eller ordentlig som søsteren din, du trenger ikke oppføre deg likt. Du kan få lov til å være deg, akkurat slik du liker å være. En sosial jente med mange venner, en som er ganske ordentlig og som er glad i moren sin. Stol på at moren din er glad i deg for akkurat den du er, selv om hun kan bli sur og streng.

Hvis du vil og føler deg trygg, tenker jeg at det likevel kan være lurt at du forsøker å snakke med moren din om de følelsene du går med. Antageligvis skjønner hun ikke helt hvordan du har det på innsiden, og hvis dere får prata om det kan det hende det "renser luften" litt mellom dere.

Forsøk å snakke med moren din når det er rolig rundt dere og god tid. Helst når dere ikke krangler fra før. Og helst når søsknene dine ikke er der. Forsøk å snakke ut ifra deg selv og din opplevelse. For ofte, når man er litt såra, så er det lett å begynne å kritisere den andre. Kanskje kan du komme til å si ting som:

"mamma, du bryr deg jo aldri om meg, du bare kjefter og er sur." eller "jeg vet at du liker søsteren min bedre enn meg, hun er jo den snille gullungen som alltid gjør det hun skal". Da kan det oppleves som at du klager på moren din og hun kan få behov for å forsvare seg fremfor å høre på deg og det du har å si. Gir det mening?

Hvis du heller sier noe om hva du selv føler kan det være lettere for henne å forstå deg uten å bli irritert på deg. For eksempel kan du si:

"Noen ganger lurer jeg på om du er skuffa over meg hvis jeg oppfører meg annerledes enn søsknene mine, for jeg opplever at du er mindre streng med dem enn med meg. Jeg vet jeg er annerledes enn søsteren min når det gjelder skole for eksempel, men jeg har litt andre interesser, jeg liker å være mer med venner. Jeg skulle ønske du viste meg mer at du liker meg sånn som jeg er. Jeg syns jeg får for mye kjeft nå for tiden men jeg vil jo bare at du skal like meg".

Dette er bare forslag til ord du kan bruke. Men håper du forstår poenget: Bruk "jeg" i starten av en setning og snakk om deg selv. Du kan også si hva du vil at moren din skal gjøre annerledes. Fokuser på det som kan hjelpe fremfor det som ikke hjelper. Du kan si dette, men du kan også skrive det i et brev hvis det føles tryggere.

Jeg håper dette ga deg noen innspill og svar på det du lurte på. I tillegg har jeg funnet frem til noen artikler. De ligger under her. Les dem, de handler om det du spør om. Lykke til!

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no

.