Hvor mye er det rimelig å betale i barnebidrag?

Gutt, 20

Hvor mye er det rimelig at en far skal betale, og hvor går grensen mellom ansvar og utnyttelse? La oss si at et forhold tar slutt mens dama er gravid. Barnet blir født, men far føler seg skjøvet ut. Han får lite samvær, kanskje bare noen få dager i måneden, men forventes likevel å betale fullt barnebidrag. I tillegg kommer krav om å bidra økonomisk til ting som egentlig ikke har med barnet å gjøre – som bil eller andre utgifter som også en ny partner nyter godt av. Samtidig får han høre at dette skal “koste ham dyrt”. Men hun har gått videre. Skal ikke han få gjøre det samme uten å bli økonomisk straffet? Selvfølgelig skal man stille opp for barnet sitt. Men hva når man mister rettighetene som far, og sitter igjen med alle pliktene? Burde det ikke være en balanse – der ansvar også gir rett til samvær, og bidrag faktisk går til barnet? Jeg er oppriktig nysgjerrig: Hvor går grensen for hva som er rettferdig?

Svar

Hei

Vi er to fagpersoner som svarer deg.

Juristen svarer:

Foreldre har plikt til å forsørge sine barn frem til de er 18 år gamle. Dersom foreldrene ikke bor sammen, plikter den av dem som ikke har barnet boende hos seg fast, å betale underholdsbidrag til den som har den daglige omsorgen.

Underholdsbidrag, også kalt barnebidrag, skal bidra til å dekke utgifter til forsørgelse og utdanning for barnet. Det er barnet som har rett på bidraget, selv om det vanligvis utbetales til den barnet bor fast hos. Dette følger av barnelova § 67.

Ved særlig store utgifter, som for eksempel konfirmasjon eller tannregulering, kan forelderen som ikke bor med barnet pålegges å betale et ekstra bidrag. Forutsetningen for dette er at utgiftene er rimelige og nødvendige, og ikke allerede omfattes av det ordinære bidraget.

Størrelsen på underholdsbidraget kan avtales mellom foreldrene, eller fastsettes av Nav etter reglene i barnelova § 70 og § 71. Mer informasjon om dette finnes her.

Når det gjelder samvær finnes reglene om dette i barnelova § 43. Den av foreldrene som ikke bor sammen med barnet har rett til samvær med barnet. Omfanget av samværet kan avtales mellom foreldrene på bakgrunn av det de mener er best for barnet. Det er altså ikke slik at den barnet bor fast hos kan bestemme hvor mye samvær den andre forelderen skal ha alene. Hvis foreldrene ikke blir enige, kan de be om mekling hos familievernkontoret. Mer informasjon om dette finnes her.

Det er også vanlig at omfanget av samværet har betydning for størrelsen på underholdsbidraget, ettersom det henger sammen med kostnadene ved å forsørge barnet. Foreldrenes utgifter til den daglige omsorgen vil som regel variere med hvor mye tid de tilbringer med barnet. En forelder med lite samvær vil normalt ha lavere kostnader, og det er derfor rimelig at denne betaler et høyere bidrag.

Svar fra familieterapeut:

Jeg er enig med deg i at det bør være en form for balanse mellom ansvar og rettigheter. Når en forelder bidrar økonomisk inn i barnets liv, er det som hovedregel også til barnets beste at barnet får ha kontakt med begge foreldrene sine.

Med mindre det er skadelig eller farlig for barnet, så bør barnet kunne få ha kontakt med forelderen sin. Barns rett til kontakt med foreldrene sine står det om i barneloven og også i barnekonvensjonen artikkel 9.

Barnebidrag skal gå til å dekke utgifter til barnet, og det koster en del å ha barn. Bidraget blir derfor beregnet ut fra faste regler. Samtidig er det ikke hyggelig å si at dette skal «koste ham dyrt». Det kan høres ut som om man ønsker å straffe den andre forelderen, og det er ikke til barnets beste.

Det er viktig med best mulig samarbeid mellom foreldre, selv om mange dessverre havner i konflikter.

Hvis du eller noen du kjenner blir hindret i å ha kontakt med barnet ditt så anbefaler jeg å søke hjelp. Et fint sted å begynne er ved familievernkontoret der man bor.

Lykke til! Skriv gjerne til oss igjen.

Vennlig hilsen familieterapeut, ung.no

Besvart: 8.4.2026