Hvorfor forandrer vennene mine seg?

Hei

Så fint at du skriver til oss nå som du er så lei deg. Det er helt forståelig at du blir lei deg når du opplever dette.

Som du ser så er dette så klart veldig belastende for deg. Det er mange som synes at ungdomsskolen er en tøff overgang og sliter med å finne seg til rette. Dette er en tid da de fleste kjenner på en stor forandring, både i seg selv og på andre. Puberteten setter hormoner i sving, man kjenner seg mer usikker og vil prøve å være så lik andre som mulig. Plutselig så merker man at de nære vennene ikke er der lengre, liker deg og setter pris på deg fordi man prøver å bli likt, akseptert og forstått av så mange. Dette kan igjen gjøre deg mer usikker og stresset ved at du tenker mye på dette, naturlig nok.

Det er en naturlig overgang fra det å være barn til å bli ungdom og ung voksen. Det er hjernen som arbeider hardt med å finne ut hvordan ungdom man vil være.. Dette tar lang tid og en en prosess som mange synes er slitsom, men det er veldig viktig for deg. Det er nå man skal lære seg å finne seg selv igjen, bare i en ny utgave der du måler deg med alle andre for å igjen skal finne trygghet i deg selv. I denne perioden føler mange seg annerledes, store følelser kommer lettere til uttrykk, man kjenner ikke helt deg selv igjen og kanskje merker også de rundt at man endrer seg.

Selv om dette er helt normalt så er det også stressende å være i denne "nye" tiden. Husk at det er jo ikke bare vennene dine som gjennomgår denne utviklingen, men du vil kanskje også merke det etter hvert. Det vil si at mange prøver å teste hverandre for å finne en ny måte å være på, som igjen gjør de mer stresset og ulik den de egentlig var. Det er derfor at så mange kjenner på en tristhet over at de mister litt de vennene de hadde som små fordi man vokser fra hverandre.

Når man begynner å merke denne utviklingen så er det så ulikt hvordan man reagerer. Noen begynner med nye venner og nye fritidsaktiviteter. De som var veldig pågående som barn merker kanskje nå at de blir litt mer stille og trekker seg tilbake. Det er mange som ikke kjenner helt ungdommen igjen da humøret også endrer seg og det man likte å gjøre som barn ikke lengre er så viktig.

Som du ser så kan det være en grunn til at du også nå kjenner på denne utryggheten og stresset. Det å kjenne på følelser er skummelt for mange. Tar man dem ikke helt på alvor så setter de seg i kroppen din og kan gi deg plagsomme symptomer. Får man mye av det så påvirker det også dine handlinger som kan føre til at du trekker deg unna det som er vanskelig for deg. Nettopp det å ikke tørre å si hva man mener av redsel for hva som da vil skje.

Synet på seg selv er så forskjellig. Noen har en god selvfølelse og tåler å være slik de er uten å påvirkes for mye av det. Andre er mer følsomme på hva de tror at andre tenker og synes om dem og prøver å bli slik som de tenker at andre vil de skal være. Dette blir slitsomt i lengden og fører mange ganger til at man blir liksom ikke helt fornøyd med seg selv uansett hva man gjør. Det blir aldri godt nok. Det at du blir trist er da helt normalt.

Mange kan da kjenne at selvfølelsen og selvtilliten ikke er så god. Du kan bli mer følsom for andres kritikk og reaksjoner, og får mest lyst til å gjemme deg enn å vise deg fram. For de fleste blir selvfølelsen gradvis bedre og du kan selv gjøre noe for å styrke selvfølelsen din. Det som da blir viktig for deg er å sette grenser for deg selv. Det å tørre å si ifra når du opplever dette og tørre å fortsette med å være i situasjonen selv om det blir ubehagelig. Du blir kanskje redd for at det skal bli verre, men de fleste opplever det motsatte. Da får de snakket om det som skjer og kanskje et svar på hvorfor dette skjer.

Det er også slik at mange føler seg helt alene og har liksom ingen andre de er trygge på, men ser du litt rundt deg så er det kanskje ikke alle som er like aktive. Prøv derfor å bli litt nysgjerrig på om det er noen der du kan snakke med. Det å føle på støtte kan gjøre store forskjeller, så håper at du finner det.

Det er også slik at utestenging skal ikke skje, selv om vi vet at det skjer. En av grunnene kan være at det er tøft å stå i mot og tøft å be om hjelp. Det å snakke med læreren din eller med helsesykepleier. Håper også at dine foreldre kan hjelpe deg med å snakke med skolen om dette.

Som du ser så bør du få hjelp til å stå i dette og du bør få hjelp til å styrke deg slikt skjer. Det å heve hodet og tørre og si ifra er en øvelse som er fin å trene på. Husk også at det du står i nå er veldig vanlig og det vil ikke være slik for alltid. Endringen kan skje når som helst, det har man ikke kontroll på. Legger ved noen artikler du kan lese.

Ønsker deg en fin førjulstid og håper at svaret var til hjelp for deg.

Vennlig hilsen

Helsesykepleier

ung.no.