Jeg sitter med skoleting heletiden, har ikke tid til familie eller andre!

Jente, 20

Hei. Jeg har et problem. Jeg klarer ikke å være tilstedet for familien (mine søsken og foreldre). Jeg har en hektisk skolehverdag på studier og jeg klarer ikke å få ting til å gå opp. Jeg klarer ikke å være tilstedet sammen med familien, fordi jeg hele tiden føler jeg må sitte med skole. Jeg blir gal snart. Jeg klarer ikke slappe av, samtidig som jeg får høre det fra familien min ganske ofte (det at jeg ikke er tilstede). Hva kan jeg gjøre? Jeg vet det høres veldig rart ut, men det er et reelt problem. Jeg klarer f.eks ikke å ta pauser gjennom øvingen, hvor jeg "lett" kan sitte 12-13 timer med skole hver dag de dagene vi har fri. Alle mine tanker går til skole, og jeg klarer ikke å få de over på noe annet. Jeg trenger hjelp til å fikse dette.

Svar

Hei,

Takk for at du skriver til ung.no.

Det høres slitsomt, ensomt og veldig stressende ut og det er faktisk ganske vanlig blant flinke, pliktoppfyllende studenter.

Det at du ikke klarer å ta pauser, sitter 12–13 timer med skole, konstant tenker på skol og får dårlig samvittighet når du ikke jobber tyder på at du står i et høyt indre press, ikke at du er “rar”.

Mange studenter utvikler et nesten konstant beredskapsnivå: “Jeg burde lese.” “Jeg ligger bak.” “Jeg kan ikke slappe av.” “Hvis jeg ikke jobber nå, får det konsekvenser.” Hjernen din er rett og slett i fare-modus. Da blir det nesten umulig å være tilstede, slappe av, kose seg og føle ro. Dette handler ikke om viljestyrke. Det handler om regulering av stress.

Når du sitter så lenge konsentrasjonen faller kraftig, hjernen lagrer dårligere, stressnivået øker og du får mindre overskudd sosialt. Du tror kanskje at du “må” jobbe så mye men i realiteten kan 6–8 fokuserte timer med pauser være mer effektivt enn 12–13 i strekk.

Hva du kan gjøre:

Innfør “tvangspauser”. Sett alarm etter 50 minutter. Ta 10 minutter pause – uansett hva. Ikke tenk. Ikke vurder. Bare reis deg. Hjernen din må lære at: Pause = ikke farlig.

Avtal “hellig familietid”. For eksempel: Søndag kl. 17–19 = familie. Ingen skole i det tidsrommet. Det er lettere å slappe av når det er planlagt. Da vet hjernen: “Jeg har kontroll. Jeg har satt av tid.”

Bestem deg for: Jeg jobber maks 8 timer i dag. Når tiden er brukt opp → ferdig. I starten vil det føles helt feil. Nesten panikk. Men det er et tegn på at du faktisk trenger grensen.

Still deg selv: Hva er jeg redd for skal skje hvis jeg ikke jobber hele tiden? Hva sier jeg til meg selv når jeg prøver å slappe av? Føler jeg at min verdi henger sammen med prestasjon? Mange som sitter fast slik du gjør, bærer på en sterk kobling mellom: “Jeg presterer” = “Jeg er bra nok”

Det gjør ekstra vondt at familien kommenterer det, men det kan også bety at de savner deg. Ikke at du gjør noe galt. Du kan si noe så enkelt som: “Jeg prøver faktisk å finne en bedre balanse. Det er vanskelig for meg akkurat nå, men jeg jobber med det.” Det kan ta litt press bort.

Har dette alltid vært sånn, eller har det blitt verre etter at du begynte å studere? Hvis det har eskalert, føles tvangspreget, gir deg mye angst og gjør at du nesten ikke klarer å koble av i det hele tatt da kan det være lurt å snakke med fastlege, studenthelsetjeneste eller psykolog. Duu fortjener hjelp før det brenner helt ut.

Du er 20 år. Du skal ikke leve i konstant indre alarmberedskap. Du skal kunne studere, være med familien, slappe av og ha et liv. Dette er ikke et “rart problem”. Det er et overbelastet nervesystem.

Håper svaret mitt er til hjelp.

Ønsker deg alt godt!

Vennlig hilsen

helsesykepleier

Besvart: 17.2.2026