Jeg klarer ikke å gjøre ting når andre er rundt meg!

Hei,

Takk for at du skriver til ung.no.

Det du beskriver er mye vanligere enn du tror.

Det at du fungerer veldig godt alene, men nesten “låser deg” når andre er i nærheten, er et tydelig signal om at nervesystemet ditt blir stresset av tilstedeværelsen av andre, selv når du ikke er redd for dem. Dette skjer ofte uten at man er bevisst på det selv.

Det finnes noen vanlige forklaringer på hva det kan være:

Overvåkningsfølelse / indre beredskap

Selv om du ikke er redd for hva familien mener, kan kroppen din være vant til å være i en slags “pass på deg selv”-modus når andre er rundt. Det kan føles som du går på tærne, du demper deg (lyder, stemme, bevegelse), du klarer ikke å fokusere og du venter egentlig bare på å få være alene. Dette er en stressrespons, ikke en tanke.

Tidligere erfaringer (ofte fra barndom). Du sier selv noe viktig her: «jeg har tenkt at det kan være ting fra jeg var liten». Det trenger ikke være noe dramatisk eller «alvorlig traume». Det kan være at du ofte ble avbrutt, korrigert eller kommentert eller at du lærte å være “snill, stille, tilpasningsdyktig” eller at det ikke var helt trygt å ta plass eller lage lyd. Da lærer kroppen: «Det er tryggest å fungere når jeg er alene». Dette lagres i kroppen, ikke som minner du nødvendigvis husker.

Noen mennesker er rett og slett mer følsomme for lyder, følsomme for bevegelse rundt seg og avhengige av indre ro for å fungere. Da kan bare det at noen er i nærheten være nok til å ødelegge konsentrasjon, gjøre deg urolig eller gjøre at du “fryser”.

Dette er ikke nødvendigvis sosial angst. Viktig: Du sier at det ikke handler om hva andre tenker, og det stemmer godt. Dette er mer kroppslig stress, tap av trygghetsfølelse og behov for kontroll og ro.

Grunnen til at du er lykkelig av å være alene er fordi da slapper nervesystemet av, du kan puste, du kan være deg selv fullt og du trenger ikke være på vakt. Det er ikke fordi du er asosial – det er fordi du endelig er trygg.

Hva du kan prøve:

Slutt å tenke at det er “rart”. Det er en tilpasning kroppen din har lært seg. Når du slutter å kjempe mot det, blir det ofte litt lettere.

Lag små “trygge soner” selv når andre er hjemme. For eksempel: hodetelefoner (og si høyt: “jeg jobber litt nå”), lukket dør + fast tid alene og rutiner der du vet at du får alenetid. Forutsigbarhet roer kroppen.

Øv på å ta bittelitt plass. Ikke “bli helt fri” – bare små ting spille musikk litt høyere enn vanlig, lage mat selv om noen er i rommet, snakke lavt på FaceTime selv om noen er hjemme. Dette handler om å lære kroppen: «Jeg er trygg selv om andre er her»

Snakk med noen profesjonelle. Dette er faktisk noe psykologer jobber mye med, og det er helt innafor å ta det opp. Du kan si akkurat det du skrev her at du fungerer alene, at kroppen låser seg rundt andre og at du går på tærne hjemme. Du trenger ikke ha en diagnose for å få hjelp.

Håper du snakker med noen. Ønsker deg alt godt!

Vennlig hilsen

helsesykepleier