Jeg bruker mye tid på å snakke med eksen. Jeg er bitter!

Hei! Jeg forstår godt at du blir fylt av dette.

Det å holde kontakt med eksen kan være både fint og sårbart på samme tid.

Fint, fordi du kan kjenne på at dere fortsatt bryr dere om hverandre, og sårbart fordi det ikke er dere lenger. Og i dette så kan det kanskje være et lite håp bak, som tenker: men hva om det ble oss?

Jeg tenker at det viktigste du kan gjøre her er å ta vare på deg selv, og ta gode valg for deg selv.

Hvis du ønsker å snakke med han, og det gir deg; glede, energi, et fint øyeblikk, eller du ønsker å gjenskape et vennskap med han - så tenker jeg det er helt i orden.

Men hvis du kjenner at du egentlig gjør det av en annen drivkraft, at du “strør salt i såret”, at du ønsker bekreftelse, at det skal bli dere igjen, eller noe annet så bør du vurdere om du skal ha kontakt med han.

Jeg tenker at det at du skriver at du bruker mye tid på å tenke og snakke med han, samtidig som at du er bitter på han, så er det ganske så mange følelser inni bildet. Jeg tror at det hadde vært godt for deg å sette deg selv først, og utforske disse følelsene litt, se artiklene under. Jeg tror også at det å chatte med unge relasjoner, de er gode på slike ting som du beskriver her med usikkerhet i relasjonene.

Siden det er vanskelig å kutte helt, så kan en mulig løsning være å roe ned litt. Nå vet jeg at jeg er direkte med deg her, men jeg tror det er fint for både deg og han at du selv tenker etter hvor du står.

Fordi… etter mitt inntrykk så virker det som at han er litt forvirret. Og, jeg tror ikke at du kan hjelpe han her, eller få noen flere svar av han, eller at han kommer noen vie, akkurat slik som det er nå.

Så kan det være at han finner ut av ting selv litt senere, men du kan ikke gå og vente på det.

Fra min side så tror jeg at man fortsatt kan være glad i noen, og knyttet til noen, selv om man ikke er sammen med dem. Så jeg tror ikke han sender meldinger bare for “å være grei”. Jeg tror at det er å bry seg også.

Men jeg lurer også på at det har litt med tilknytningen å gjøre, både hans egen, din egen og deres felles i relasjon til hverandre, som gjør at dere fortsetter å holde kontakten.

Kan det være at dere ønsker å prøve å finne ut av et vennskap? Eller er det sånn at dere gjør det litt av vane? Fordi dere ikke har noen andre? Eller fordi dere ikke karer å gi slipp?

Jeg tenker at det går an å fortelle han at du blir forvirret over oppførselen hans, og at det sårer deg. Det er lov til å si hvordan du har det også, og ikke bare at det er han som forteller om hva han tenker og føler.

il slutt så vil jeg si at din egenverdi måles ikke i om han gir deg oppmerksomhet eller ikke, eller er oppmerksom mot deg (ja, for jeg skiller mellom de to tingene). Du er helt super, sånn som du er, og like fin og unik som den gangen før du møtte han, den gangen du var sammen med han, og her og nå.

Husk at du kan selv være din beste venn, og flytte fokuset litt til siden, for å se om du kan skape et bedre liv for deg selv. Om det er små, små steg av gangen - igjen se artikler for hjelp.

Ønsker deg alt godt og sender deg en varm klem <3

Med vennlig hilsen rådgiver innen atferdsvitenskap og familieterapeut, ung.no.