Jeg prompa på do, det var dritflaut. Hva skal jeg gjøre?

Hei.

Så fint at du skriver til ung.no.

Jeg forstår veldig godt at du føler deg utsatt, og skikkelig flau over at du prompa. Det er rart hvordan vi alle synes det er den verste av de kroppslige lydene, det føles flaut å fise.

For å gjøre det klart en gang for alle, hvis det er plass det er lov å prompe, så er det på do!

Det er helt naturlig å være urolig i magen når det skjer alvorlige ting i livet. Som å blir flyttet til en institusjon. Magen er kjapp med å gi oss beskjed om at vi ikke trives helt med livet vårt.

Luft i magen er en helt normal reaksjon av å spise. Vi svelger masse luft når vi spiser, det gjør vi alle. Som regel så raper vi litt stillferdig, men det er også vanlig å prompe luften ut.

Alle promper. I gjennomsnitt skjer dette 10 til 20 gnager om dagen. Typiske tegn på luft i magen er promping eller raping, smerter og oppblåst mage. Noen får mageknip, det er skikkelig vondt. (nhi.no)

Jeg skjønner at du synes det er flaut, spesielt at noen hørte deg. Jeg synes det var lumpent gjort å snakke med de andre om det, si det høyt at, som om de aldri promper selv. Neste gang det skjer så kan du si til dem at det er en naturlig del av det å spise, og at du gjorde det på do, der det skal gjøres, eller når du er for deg selv. Og så kan du fortelle dem at alle promper, så og så mange ganger om dagen og at det står på nhi.no. sine sider.

Det er ingen som synes du er ekkel! For alle VET at alle promper. Det er ikke ekkelt å prompe. Og ingen som promper er ekle, for da ville alle vært ekle.

Jeg er sikker på at de ansatte ikke gjorde noe nummer ut av det. For det er ikke noe til å gjøre noe nummer ut av.

Jeg forstår godt at du er svært bevisst på hvem du er og hvordan du fremstår overfor de andre ungdommene i institusjonen. Det er en grunn til at du er kommet dit, og jeg lover deg at det kommer til å bli bedre etter hvert. Dere kommer til å bli godt kjent med hverandre, og støtte hverandre. I begynnelsen vil det kunne føles utrygt, og skremmende, men det vil bli bedre ettersom tiden går.

Jeg synes du skal fortelle de ansatte om hvordan du har det. De er der for din skyld. Det skal hjelpe, støtte, lytte til deg, sånn at du kan få en tryggere hverdag enn du hadde det der du kom fra.

Livet ditt er IKKE over, det lover jeg. De kommer til å glemme dette, ingen går og tenker på sånt i flere dager. Det er gjerne sånn at i sånne situasjoner så overdriver vil vår egen betydning, og tenker at alle kommer til å huske det for alltid. Det gjør de ikke.

Jeg ønsker deg alt godt.

Lykke til!

Med vennlig hilsen helsesykepleier og spesialist i sexologisk rådgivning (NACS)