Jeg føler det er min skyld at jeg måtte gi opp drømmen om ballettdanser?

Jente, 18

Hei. Siden jeg var barn har jeg drømt om å bli proff ballettdanser. Jeg har alltid hatt mentaliteten og drømmen, men aldri muligheten til å komme dit. Og nå sliter jeg veldig med skyldfølelse. Jeg begynte på ballett lokalt da jeg var 10 og sluttet når jeg var 14 fordi jeg kom liksom aldri noen vei. Foreldrene mine betale først for 1 time i uka og fikk trent etter hvert ca 3 timer i uka som fortsatt er alt for lite for å satse. Jeg maste ofte om mer trening og jeg kom med forslag til andre skoler og at jeg ville satse men de gjorde ingenting og kom med mange unnskyldninger og sa nei. Jeg har alltid trodd at jeg var problemet, jeg var ikke bra nok eller fin nok, det var noe galt med meg men ikke andre. Derfor la jeg vekk drømmen. Jeg vet nå at jeg kunne jo om jeg hadde fått muligheten. Det jeg lurer på er om det er noe jeg kunne gjort annerledes? For det plager meg. Jeg er knust for at det ikke ble noe av. Nå er jeg 18 og det er for sent. Noen ganger for jeg lyst til å dø pga det.

Hei.

Så fint at du skriver til ung.no med tankene dine.

Ballett er en svært krevende idrett og det krever timevis og årevis med trening for å bli god.

Det er ikke for sent å bli ballettdanser. Du blir kanskje ikke prima ballerina, og det spørs jo hva slags nivå du tenker på.

Noen ganger går ikke barndomsdrømmer i oppfyllelse. Det kan være mange årsaker til det, og som regel er det ting som du ikke selv er herre over.

Da gjelder det å finne måter å gjøre det beste utav det på. Som å drive med dans som hobby, eller om du bor i en storby, så kan det være mange steder hvor de trenger dansere på mange forskjellige nivåer.

Det er leit å høre at du har påtatt deg skylden for at det ble sånn, at det var din feil. For det var det ikke.

Du var et barn. Det var overhodet ikke ditt ansvar å:

Finne og finansiere en profesjonell ballettskole.
Sørge for transport til og fra intensiv trening.
Ha det økonomiske overblikket som kreves for en elitesatsing.

Det som var dumt, var at foreldrene dine ikke forklarte deg hvorfor det ble sånn. Du maste og prøvde å finne ut av trening og hvilke skoler du kunne gått på, de kom med unnskyldinger og sa nei. Du burde fått vite hvorfor foreldrene dine sa nei.

Kanskje hadde de ikke råd?
Kanskje var det for krevende og få deg til trening?
Kanskje hadde de fokus andre steder
Kanskje var det andre ting.

Jeg syns du skal snakke med noen om følelsene dine. Du kan for eksempel snakke med helsesykepleier på skolen din, eller på helsestasjon for ungdom. Det vil føles lettere når du får fortalt noen om hvordan du har hatt denne drømmen, og sett at drømmen ikke kunne gå i oppfyllelse.

Kanskje kan du snakke med foreldrene dine om dette? De vil helt sikkert at skal ha det bra og forstå følelsene dine. Da vil de kunne hjelpe med å fjerne skyld fra deg.

Jeg ønsker deg alt godt.

Lykke til!

Med vennlig hilsen helsesykepleier

Besvart: 5.9.2026