Stefaren min strever med psyke og rus. Hvordan hjelpe han og mamma?

Hei.

Selv om den verbale volden til stefaren din er blitt bedre nå, så høres ikke denne situasjonen bra ut i det hele tatt. Jeg ville ha rådet moren din til å søke det som kalles dagssamtale på et krisesenter. De har veldig god oversikt over hvordan en kan komme seg ut av voldelige forhold og hvordan komme videre i livet. De er vant til å hjelpe mennesker ut av det som for mange oppleves som en helt håpløs situasjon. Jeg tror at selv om stefaren din på en måte er blitt bedre så er det sikkert slik at dere fremdeles er på vakt rundt ham, og det høres helt klart ut som at moren din ville ha hatt godt av å komme seg ut av dette forholdet. Det høres også veldig viktig ut for deg at moren din klarer å ta vare på og ta ansvar for seg selv.

Det høres veldig krevende ut for deg å være i denne bekymringen. Godt å høre at du kommer deg ut og kommer deg videre i livet, men så tungt at du går med denne bekymringen for mammaen din. Det kan være vanskelig å flytte hjemmefra når det er ustabilt hjemme og man er bekymret for de som er i det hjemmet man flytter fra. Det er likevel viktig og riktig for deg at du får startet på studier og dine prosjekter i livet sånn som du ønsker.

Samtidig kan det være tungt og gå rundt og bære på bekymringer og uro som dette helt alene. Jeg tror det kunne vært godt for deg å snakke med noen som vet hvordan det er å vokse opp med verbal vold og rus i familien. Du kan om du vil kontakte noe som heter: Blå kors kompasset . Det er et gratis terapitilbud for unge voksne som er vokst opp med rus i familien (gjelder også for de som har steforeldre som har slitt med rus, eller søsken som har slitt med rus). Det er veldig enkelt å ta kontakt med dem - du bare går inn på hjemmesiden deres og fyller ut kontaktskjema deres, så ringer de deg opp igjen innen ganske kort tid.

Du spør også om hvordan du kan hjelpe stefaren din. Det er ikke så lett å vite, og det kan særlig være vanskelig å hjelpe noen som kanskje selv ikke mener at de trenger hjelp eller har noe særlig tillit til hjelpeapparatet, sånn som det høres ut som han ikke har. Man kan si fra til den man er bekymret for at man er bekymret og tror det er bra for dem å få hjelp, men så er det opp til den som trenger hjelp å oppsøke det da man som hovedregel selv bestemmer om man ønsker motta hjelp. Så dessverre er det ikke så mye mer enn å si fra om bekymringen sin man får gjort, om personen selv ikke vil ha hjelp, hvor enn fortvilende og maktesløst det kan føles.

Det man kan gjøre, og som du og/eller moren din kan vurdere, er å sende en bekymringsmelding om hans rusbruk og psykiske helse til fastlegen til stefaren din. Du kan lese mer om det her. Fastleger er pliktet til å følge opp bekymringsmeldinger og undersøke det videre med stefaren din og komme med råd og anbefalinger om hjelp. Det er imidlertid ikke noe du MÅ gjøre. Noen synes det er godt å kunne si fra til noen i hjelpeapparatet på den måten, mens noen synes det blir for belastende. Her må man finne hva som er riktig for seg, og det går an å ringe enten Pårørendelinjen eller pårørendetelefonen til organisasjonen Ivareta anonymt for å be om gratis råd og veiledning.

Vennlig hilsen fra

psykolog ved Blå Kors kompasset

i samarbeid med ung.no