Jeg savner bestevennen min fra barneskolen!

Når jeg begynte på ungdomsskolen starta jeg og bestevennen min i forskjellige klasser. Jeg ble kjent med de jeg begynte med og det samme gjorde henne. Vi hadde loft hverandre at vi alltid må være venner selv om vi får nye. Det var som om de nye vennene våre dro oss fra hverandre og tvingte oss til og vokse litt og litt fra hverandre. Når vi er alene (de få gangene vi er alene) er det som om vi ikke har vert borte fra hverandre, men noe er bare annerledes som om noe bare er borte. Før bodde vi nesten hos hverandre. Foreldrene hennes var mine og mine var hennes. Vi sov hos hverandre hver helg og besøkte hverandre hver eneste dag. Det er som om det som ble borte mellom oss ble tatt fra oss uten at vi fikk si noe mot det. Vi snakker nesten aldri og det kan gå måneder mellom hver samtale vi har. Jeg er glad i henne og er livredd for at hun skal bli borte fra meg. Når jeg tenker tilbake på barneskolen er det ikke et eneste minne hun ikke er med på og jeg savner henne helt sykt.