Er relasjonen til min far grunnen til et anstrengt forhold til menn?

Hei du!

Så fint at du tar kontakt.

Det som du har snakket med psykologen om gir mening. Det er slik at vi blir formet av opplevelsene vi har i livet og noen opplevelser preger oss gjerne mer enn andre. Dette gjelder spesielt opplevelser som vi har hatt med tilknytningspersonene våre fordi de vil gjerne ha det vi kan kalle "doble roller" der vi både kjenner på at vi er avhengige av og knyttet til dem samtidig som de også kan være kilden til usikkerhet (gjennom f.eks manglende oppfølging, avvisning, for store egne problemer, rusvansker, vold, altfor streng oppdragelse +++). Dette vil gjerne føre til at vi blir både usikre og urolige omkring temaer som avvisning og også gjerne at utviklingen av egen selvfølelse kan bli litt mer komplisert. Med andre ord at vi kan føle oss såpass preget av avvisningen (eller annet som har vært vanskelig) at vi begynner å lure på om vi er gode nok, verdt noe, viktige osv. Da vil man jo også gjerne bli enda mer opptatt av og redd for avvisning.

Når det er sagt så er det også helt menneskelig å være redd for avvisning - dette er noe som vi er nærmest "programmert" for å være opptatt av som art. Dette kommer fra evolusjon der det alltid har vært viktig å være en del av flokken/større grupper fordi avvisning har vært direkte farlig for oss (man vil alltid stå sterkere som gruppe enn som enkeltindivid).

Jeg råder deg til å forsøke å gå litt sakte frem med å utforske dette med flørting med gutter du er interessert i. Husk på at de også vil helt sikkert være nervøse ettersom det er ganske vanskelig å vise fram at man er interessert. Dersom du går litt sakte frem så vil du gjerne ikke bli så såret heller ettersom du ikke har gitt så mye av deg selv. Det er lurt å begynne litt rolig og så se hvilken respons man får og så gi litt mer fra sin egen kant og så igjen vente på initiativ fra den andre og så våge seg selv litt mer frempå etterhvert.

Ønsker deg alt godt og lykke til med alt.

Med vennlig hilsen psykologen