Jeg er bekymret for om stebror har en diagnose

Jente, 20

Hei! Jeg er bekymret for at stebroren min har dyspraksi og ikke får hjelpen han evt har krav på. Jeg og moren min har snakket mye sammen om akkurat dette og om hvordan har får lite grenser osv av mor. Hannes far (min stefar) lar moren til sønnen få styre, gir ikke noen konsekvenser for negativte ting han har gjort og mener forholdet er basert på tillit. Både jeg og min mor vet ikke hvordan vi skal si det til stefaren min og evt få han utredet for dyspraksi, eller noe annet. For noe er det med han. Lærte seg ikke å knyte skolissene sine før 6. trinn (han går nå i 7.), tror det allerede er, brukte lang tid på å lære seg å sykle og svømme.Han får aldri til å planlegge noe, sliter med å utføre ting som å bruke bestikk…Han fortalte selv at vennene hans kunne å lage seg mat selv i en alder av 8 år, han får alt servert og kan ikke engang å lage nudler.Jeg syntes måten moren oppdrar han på er bekymringsfull og kan gi et dårlig resultat for han videre i livet. Hjelp, hva skal/kan vi gjøre?!

Svar

Hei

Det er fint og omsorgsfullt at du er opptatt av hvordan stebroren din har det. Du beskriver konkrete ting du har lagt merke til, og det er helt naturlig å bli bekymret når man ser at et barn strever med ting andre barn på samme alder ofte får til.

Vi mennesker er veldig forskjellige, og barn utvikler seg i ulikt tempo. Det finnes mange variasjoner som er helt innenfor det normale, uten at det nødvendigvis betyr at det er en diagnose. Samtidig er det også slik at noen barn kan ha ulike vansker, og da kan det være nyttig å få en vurdering og eventuelt hjelp.

Det er foreldrene som har ansvaret for å ta dette videre. Du kan derfor snakke med stefaren din om bekymringen din, på en rolig og konkret måte, og forklare hva du har lagt merke til og hvorfor du er bekymret. Det kan være lurt å snakke om stebror sine behov, og ikke ta opp hva du mener foreldrene gjør «riktig» eller «galt».

Samtidig er det jo også viktig at stefar oppdrar stebroren din til å ha respekt for andre og til å samarbeide. Du kan gjerne si noe om det også. Men du kan starte med å snakke med stefar. Eventuelt kan moren din ta den praten. Selv om det er vanskelig å ta opp disse tingene, så er det fint å kunne snakke ordentlig sammen når man bor sammen.

Når det gjelder utredning og hjelp, kan man ta kontakt med helsesykepleier på skolen, som ofte samarbeider tett med lærere. Fastlegen er også et naturlig sted å starte, og kan vurdere videre henvisning hvis det er behov for det.

Samtidig er det også slik at vi blir gode på det vi får øve oss på. Hvis stebroren din ofte får ting gjort for seg, får han heller ikke trening i å klare det selv. Det betyr ikke nødvendigvis at han ikke kan, men at han trenger mer øvelse og støtte til å bli mer selvstendig.

Det er lett å tenke at foreldrene gjør noe feil når et barn strever, men de fleste foreldre gjør så godt de kan, ut fra det de selv tror er best. Barn som får samme oppdragelse kan likevel utvikle seg veldig forskjellig.

Du kan ikke ta ansvaret alene, men det du kan gjøre er å dele bekymringen din på en respektfull måte og oppmuntre de voksne rundt ham til å undersøke om han trenger mer støtte.

Lykke til! Skriv gjerne til oss igjen.

Vennlig hilsen familieterapeut, ung.no

Besvart: 29.1.2026