Det føles som at mamma er skuffet over meg. Hvordan fikse situasjonen?

Hei!

Det er helt supert å lese at du har drømmer og ambisjoner. Det er bare du som skal leve ditt liv og sånn sett er det bare du som vet hva som er riktig for deg. Både når det gjelder fremtid, som studier og jobb - og når det gjelder her og nå, som hva du vil gå kledd med eller hva du vil gjøre på fritiden. Stol på deg selv omkring disse temaene uansett hva mamma sier! Du trenger ikke jobbe med det samme som henne.

Et råd til deg da, er å tenke etter hvilke andre voksne du har i nettverket ditt som du stoler på og kan slappe av med. Noen som du føler liker deg. Noen andre i familien kanskje, eller foreldre til en venn? Når det gjelder deg og fremtiden din, snakk heller med dem enn med mamma litt fremover nå. Så kan du heller la det mamma sier gå litt på utsiden av hodet ditt. Du kan tenke på det som at du har på deg en "hjelm" og at det hun sier ikke når inn til deg, det treffer bare hjelmen og fyker videre ut i lufta. Det høres litt rart ut kanskje - og det er lettere sagt enn gjort - men det kan være en god øvelse å si det til seg selv når mamma begynner med kommentarene sine.

I tillegg er det jo lurt at du forteller mamma at du blir såra. For det skjønner jeg godt at du blir! Kommentarer som «hvorfor kan du ikke bare være som alle andre?» er virkelig ikke hyggelige. Det er på en måte det samme som å si at du ikke er bra nok som du er. Og det er du jo! Du er deg og det er bra nok i massevis.

Hvis du klarer å formidle til mamma at du blir såra, på et tidspunkt der det ikke er krangling eller dårlige følelser fra før, så kanskje hun klarer å ta det til seg. Kan du skrive det til henne i et brev eller i en sms kanskje? Skriv noe slikt:

"mamma, jeg vet at du bare vil meg vel når du gir meg råd om hva jeg bør gjøre. Men når du sier de tingene du sier så føler jeg at du ikke er fornøyd med meg eller at jeg ikke er bra nok for deg. Jeg blir såra av at du sier sånne ord. Jeg skulle ønske du kunne høre litt mer på hva jeg mener og vil, og si de tingene du er fornøyd med når det gjelder meg".

Du må så klart finne dine egne ord som passer for deg, men dette er et eksempel på hvordan man kan si ifra.

Man kan få gode råd av foreldre som har levd lenger og som kjenner en godt. Men det er noe som heter at et godt råd er bare godt når den som får det har bedt om det. Det er ikke noe særlig å bli mast på eller irettesatt, uten at man selv har ønsket veiledning.

Videre, er et tips at du spør mamma litt hvordan det var for henne da hun var ungdom. Det kan du gjøre en dag dere har det rolig og er venner fra før av. Si at du er nysgjerrig. Var foreldrene hennes uenig i hennes valg noen ganger, lot de henne bestemme veien sin selv? Og hvordan var det i så fall for moren din? Var det noen spesielle følelser eller sider ved seg selv det var vanskelig å vise for moren din da hun bodde hjemme? Ved å tenke tilbake på sin egen ungdomstid kan det hende moren din litt lettere forstår hvordan ting er for deg nå.

Jeg håper dette ga deg noen svar. Jeg legger også ved noen tekster under her, som handler om det å føle at man ikke passer inn med foreldre og det å snakke med foreldre om vanskelige temaer. Leser du dem så får du flere tips.

Lykke til, heia deg!!

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no