Hvor sannsynlig er det at autisme og tics går i arv?

Hei! Folkehelseinstituttet skriver på sine nettsider om autisme at når ett barn har autisme, er risikoen for autisme tidoblet hos søsken. Da må man huske at risikoen for at man har dette i utgangspunktet er lav, under 1% sjanse. Det som også er veldig viktig å huske er at dette er tall for befolkningen som helhet. Det går IKKE an å bruke disse tallene til å si noe meningsfullt for en enkelt person, f.eks. hvis du har en bror eller søster med autisme. Du kan ikke da tenke at det er 10% sjanse for at du har autisme - hvis du ikke har symptomer på autisme er det mer sannsynlig at sjansen for at du har autisme er 0%. Når det gjelder autisme er det også viktig å vite at familiemedlemmer av personer som har autisme godt kan kjenne seg igjen i enkeltsymptomer og trekk av autisme uten at det betyr at de skal ha en diagnose. Slike trekk kalles ofte den bredere autistiske fenotypen, og er ikke en diagnose.

Når det gjelder tics skriver Nevsom på sine nettsider at risikoen for førstegradsslektninger er 10-100 ganger høyere. Ca 1% av barn og unge har ticsforstyrrelser. Her er det enda tydeligere at disse tallene ikke kan brukes for enkeltpersoner som lurer på hva risikoen er for at de skal ha en slik tilstand. Er du f.eks. 16 år og ikke har tics, er sjansen sannsynligvis nærmere 0% for at du vil få en ticsforstyrrelse, siden tics vanligvis debuterer i barnealder, før puberteten.

Et annet spørsmål som du kanskje lurer på er hvor stor sjansen er for at egne barn vil få autisme eller tics hvis du selv eller noen i familien har det. Sjansen er større enn for dem som ikke har noe av dette i sin familie, man ser at dette er lidelser hvor genetisk arvelighet spiller en viktig rolle. Jeg tør ikke estimere noe tall på hvor sannsynlig dette er, da det kommer an på så mange faktorer, som f.eks. om autismespekterforstyrrelsen skyldes en kjent genetisk tilstand eller ikke. Det er nok slik at noen former for autisme er mer arvelige enn andre, men dette må man nok diskutere med en som har kunnskap om dette (genetiker / legespesialist) og som kan vurdere risikoen i det enkelte tilfellet.

Håper dette var svar på det du lurte på og til nytte.

Hilsen psykologen