Jeg er fortsatt forvirret om kjønn, men gutt føles riktig for meg.

Annet, 14

Helt siden jeg var 7 år gammel har jeg skjønt at noe var ‘’feil’’, men jeg har ikke vist hva. Eller jeg var nesten sikkert på at jeg var en gutt når jeg var 9 år gammel, jeg sa det til og med til vennene mine og nevnte det til mamma. (jeg bare sa det rett ut haha). Bestevenninnen min på den tiden sa til og med at hun visste det hele tiden? Det var først når jeg var sånn 10 at jeg hørte om å være trans eller være født i feil kropp. Da ble jeg redd og flau så jeg så jeg prøvde og ikke tenke på det på noen år. Jeg kom ut som bifil når jeg var 12 og da begynte jeg å tenke på kjønnsidentitet igjen, jeg bare tenkte at selv om jeg var så sikker når jeg var 7 år og at alle ‘’tegnene’’ var der så var jeg bare et dumt barn. Det siste året har jeg tenkt på det 24/7 at jeg bare måtte fortelle mamma at jeg tenker mye på hvem jeg er og hun støtter meg fullt (noe som jeg ble veldig overrasket over). Jeg er fortsatt forvirret, men gutt føles riktig for meg..kanskje jeg bare lyver til meg selv

Svar

Spørsmålet og svaret er mer enn ett år gammelt. Endringer i lovverk og regelverk kan ha skjedd etter den tid. Se spørsmål og svar som ligner for nyere spørsmål.

Hei.

Så fint at du skriver til ung.no.

Jeg er så glad for at du har en støttende og trygg mamma som du kan snakke med om dette. Den eneste veien ut av forvirringen er å snakke om det, sette ord på tanker og følelser. På den måten blir det klarere for deg selv, og veien videre blir tydeligere.

Det er ganske vanlig at barn i din situasjon har tanker om at de på en måte er "feil skrudd sammen", men som du sier ikke har noen begreper å henge det på. Så når puberteten setter inn, så blir "feilene" tydeligere. Det er også ganske vanlig at det opptar alle dine våkne tanker, og også drømmene, derfor er det så viktig å snakke om det.

Det beste er når kjønnskreative barn får støtte hjemme, da går det godt. Når du skal starte forvandlingen fra biologisk født jente til gutt, så er det en langsom og tålmodighetskrevende prosess.

Og du starter med å snakke med noen i helsevesenet om det. Kanskje helsesykepleier på skolen, eller fastlegen.

Du har egentlig ingen spørsmål i innlegget ditt, så jeg har prøvd å svare deg støttende og bekreftende, og ikke minst anerkjennende i forhold de tankene og følelsene du har i forhold til kjønn.

Lykke til videre på ferden!

Med vennlig hilsen helsesykepleier og spesialist i sexologisk rådgivning (NACS)

Besvart: 23.7.2021