jeg vil dø, føler ingen liker meg. vil ikke snakke med noen om det

Hei, jente på 13 år

Det høres ut som om du er inne i en vanskelig periode som fører til desperate tanker om at du vil dø. Det å ha selvmordstanker vil for mange ikke være et reelt ønske om å være død men heller et uttrykk for desperasjon der man ønsker å komme seg vekk fra vonde tanker og følelser. Kanskje er det også slik for deg.

Du har tatt kontakt med politi og barnevern siden nyttårsaften. Du skriver ikke noe om hvorfor du ikke ønsker å snakke med noen om det som skjer med deg. Det blir litt vanskelig for meg å gi deg et bedre råd enn det når jeg tenker at det er absolutt det du bør gjøre. Kanskje du ikke trenger å oppsøke de samme som du har oppsøkt fra før, men heller ta kontakt med helsepersonell som kan hjelpe deg med de vonde tankene/følelsene som det høres ut som du har inni deg nå. Det er ofte mer skremmende å tenke på at man skal ta kontakt med noen enn det blir når man hiver seg ut i det. Gode steder å få hjelp til å regulere vonde tanker og følelser er helsesykepleier eller helsestasjon for ungdom. Dersom du ikke tar kontakt får ingen heller vite at du har det tungt og da blir du sittende alene med det som er vanskelig. Det er ikke så lurt å sitte alene med de aller tyngste tingene. Dette fordi man kan bli "låst" inn i et vanskelig mønster der alt føles håpløst. De fleste mennesker vil da trenge noen utenfor som kan hjelpe å sortere i tankene. 

Det at du gråter hver kveld, har mye selvmordstanker, har tanker om at du gjør familien din lei seg sier meg noe om at du absolutt ikke har det bra nå. Tenk også over at når du setter på et "fake smil" så vil ikke de rundt deg klare å plukke opp hvordan du har det. Det er for mange ekstra tungt å sette på seg en maske og late som ingenting. Da blir det så stor forskjell på det som skjer inni oss og det som vises utenfor. Det kan nesten føles som at man spiller i en film. Dette blir veldig tungt i lengden. 

Ved at du skriver at livet kanskje har en "happy ever after" så forstår jeg deg slik at du også tenker at ting kan bli bedre. Det er helt klart rom for å få det bedre. Det å få hjelp til å takle alt det vonde og komme seg ut av de verste depressive tankerekkene ("jeg vil dø", "jeg er ikke bra nok for verden") osv vil føre til at hverdagen og livet blir lysere. Dette er ikke noe jeg bare sier - det er helt sant.

Jeg ønsker deg masse lykke til og håper at du tar sjansen på å oppsøke noen selv om du tenker at du ikke ønsker. Min erfaring er at det er mange som gruer seg men synes det er lettere når man først har kommet i gang. Du kan jo også spørre deg selv om du egentlig har noe å tape på dette når du har det så tungt som nå.

Sender en god klem. 

Med vennlig hilsen psykologen