Ønsker et bedre forhold til mamma

Hei

Jeg forstår at forholdet du har til moren din er vanskelig. Ut ifra det du skriver høres det ut som du savner kontakt med henne, og at du savner å bli sett og anerkjent av henne. Du skriver at du har en lillesøster som sikkert er "gullungen hennes". Det høres ut som du opplever en form for forskjellsbehandling av dere to søstrene? Det kan bli ekstra sårt om man ser at andre søsken får noe av den oppmerksomheten man selv ønsker seg. Da blir kontrasten større og man kan føle seg enda mer ensom. Jeg vet ikke om du har det sånn? I så fall forstår jeg godt at du blir såra. 

Mange ungdoms-foreldre tror at jo eldre ungdommen deres blir, jo mindre trenger de dem. Ungdommer gir kanskje ikke så tydelig uttrykk for at de ønsker emosjonell kontakt, slik de gjorde da man var mindre. Istedenfor å krype opp på fanget til mamma eller rope på henne og mase på henne, trekker du deg kanskje mer vekk? Eller blir irritert når hun ikke viser deg oppmerksomhet? Du sier ikke lenger "se på meg mamma!" slik din lillesøster kanskje gjør (og det pleier jo å funke, eller hva). Likevel vil jeg tro at du ønsker oppmerksomheten til mamma og at hun skal forstå at du trenger henne, både følelsesmessig og i hverdagslivet. Kanskje skulle du ønske at det var mamma som tok initiativ til å prate og å være sammen. Ikke alle foreldre skjønner hvor viktige de fortsatt er for ungdommene sine. Kanskje tenker moren din at hun er til bry eller at hun ikke vil mase på deg, og at det er derfor hun ikke gir deg så mye oppmerksomhet? Kanskje er hun redd for å invadere privatlivet ditt. Eller kanskje er hun sliten/lei seg/stressa over ting som skjer i hennes eget voksenliv, som egentlig ikke har noe med deg å gjøre, men som går ut over deg ved at hun ikke orker å være mamma på det emosjonelle planet. Du forteller jo for eksempel at pappa er mye borte. Kan dette ha noe med saken å gjøre tror du? Kanskje er mamma mye alene om alt som skjer i hverdagen, og så preger dette humøret hennes. Alt dette er jo bare mine gjetninger selvsagt, men det kan tenkes at du kjenner deg igjen i noe.

Du spør hva du kan gjøre for å bedre forholdet mellom deg og mamma. Jeg syns det er kjempefint at du vil jobbe med å få en bedre relasjon til moren din. Det forteller meg at du vet at innerst inne er hun en mamma som vil deg vel, og som bryr seg masse om deg og er glad i deg og at du er glad i henne. Det er et utgangspunkt med masse håp!

Hva om du starter med å skrive et brev til mamma? Skrevne ord er litt mer konstante og blir ikke borte slik ord kan bli i en prat. Du kan forsøke å skrive noe om savnet du føler på. I tillegg kan du forsøke å kjenne etter om du merker flere følelser. Er du såra, sint? Er du lei deg over at moren din ikke er tilstede i livet ditt slik du ønsker? Skriv om det også! Jo mer du klarer å si om dine egne opplevelser av dette, jo mer vil moren din forstå av deg. Prøv å knytte opplevelesene dine til konkrete hendelser. For eksempel: "når du ser ned i telefonen mens jeg prøver å snakke med deg kan jeg føle at du ikke bryr deg". Eller: "jeg savner at du spør meg om bare vi to skal finne på ting sammen, jeg liker å bruke tid med deg". Da sier du ikke noe kritikk mot henne direkte, men du kommer med dine følelser og opplevelser. Det kan være viktig for moren din å forstå mer av dette. 

Hvis det er mulig for henne å endre på noe så kanskje dine skrevne ord vil få henne til å "våkne". Jeg tror på en måte også hun vil bli glad over å få en bekreftelse på at du ønsker henne mer i livet ditt. Det er godt for foreldre å føle seg betydningsfulle for barna sine! Forsøk også å sette ord på hvordan du skulle ønske det var mellom deg og moren din istedenfor slik det er nå. Da hjelper du henne på vei så hun kan gjøre noe riktig. Tror du at du kan klare det? Kanskje kan du skrive det sammen med en du stoler på og er trygg på? En venn kanskje? Eller helsesykepleier på skolen din? Og selv om du ikke gir mamma brevet kan det være godt for deg å få satt ord på hva du føler.

I tillegg vil jeg foreslå at å se på løsningene og ressursene dere har i relasjonen deres. For det er jo ikke alltid krangling og avstand. Noen ganger er det helt sikkert fine stunder og! Så tenk etter: Hva liker dere å gjøre sammen? Små ting teller også. Stunder på kvelden, bilturer, middager. Eller er det noe dere pleide å gjøre før som du satt pris på? Hvis du og mamma gjør en aktivitet sammen utenfor huset -  kan det hjelpe? Ofte er det lettere å få til gode samtaler når man er aktiv sammen fremfor at man sitter og ser på hverandre f.eks ovenfor et bord eller kretser rundt hverandre i samme rom. Jeg forstår godt at du skulle ønske mamma tok initiativ til for eksempel jentedag. Men kanskje rett og slett du skal ta dette initiativet? Det tror jeg hun vil bli glad for og det kan gjøre at hun forstår at du faktisk vil være sammen med henne!

Jeg håper dette var til hjelp. Jeg håper moren din forstår savnet ditt og frustrasjonen din hvis du er så modig at du sier ifra.  

Les også artiklene jeg har lagt ved under. De handler om det du tar opp og har flere tips!

Vennlig hilsen familieterapeuten