Føler meg usynlig hjemme, vil bare ha et normalt forhold til foreldre

Hei!

Dette høres vondt ut. Du blir ikke sett av foreldrene dine skriver du, og du opplever å ha et dårligere forhold til dem enn hva du ser at søsknene dine har. Det er forståelig at du da gjør dumme ting for å bli sett, for selv negativ oppmerksomhet er bedre enn ingen oppmerksomhet. Sånn er det for de fleste mennesker.

Det er fint at du kan reflektere over handlingene dine og sette ord på det du ser at du gjør av dumme ting. Da vil det kanskje bli mulig for deg å handle annerledes dersom foreldrene dine kan støtte deg bedre. Det må jo være vondt for deg og, når du kjenner at du gjør ting du egentlig ikke vil. Over tid kan det gå ut over selvfølelsen så jeg tenker det er viktig at du forsøker å snu denne situasjonen!

Du har forsøkt å si ifra til mamma på melding, forteller du. Hun viste jo noe forståelse ved det hun svarte deg, og det er jo bra. Men kanskje du må si ifra en gang til, ettersom det ikke skjedde noe? Jeg tenker at mamma må få mer konkret beskjed om hva du trenger. Hun må forstå at du gjør dumme ting for å få oppmerksomhet.

Jeg kan forstå om du syns det er vanskelig å prate med henne ennå mer, når du opplever å alltid få skylden eller at foreldrene dine aldri har tid til deg. Men jeg tror likevel det er lurt at du forsøker. Her er noen tips til hvordan du kan snakke med mamma (eller med dem begge to) på en måte det er størst mulig sjanse at de skal forstå:

Det første som er lurt, er å snakke i "fredstid", altså når det ikke er kritikk eller krangling fra før og det er litt god tid. Kanskje du kan få med mamma på en biltur eller snakke en gang på kvelden, når dere ser TV eller annet?

Si at du har noe du vil si som du har tenkt på en stund, noe du har gruet deg litt til. Da "spisser" hun nok ørene litt ekstra.

Fortell deretter om konkrete situasjoner der foreldrene dine har sagt eller gjort ting du blir såra av. Fortell hvilke situasjoner du føler deg oversett. Sett ord på hvorfor du gjør dumme ting, og hva du savner.

Jeg blir også opptatt av hva det er du ønsker istedenfor sånn ting er nå. Hvordan kunne du tenke deg at foreldrene dine gikk frem for å gi deg mer positiv oppmerksomhet? Forsøk å sette ord på det.

Ønsker du f.eks at de skal si hyggelige ting til deg litt oftere? Eller si ifra hva de liker ved deg?

Ønsker du at dere skal gjøre aktiviteter sammen?

Ønsker du at dere spiser flere måltider sammen?

Trenger du mer hjelp av dem til lekser eller annet?

Det kan jo være mange ulike ting som ville fått deg til å føle deg mer synlig for foreldrene dine, og mer satt pris på. Tenk litt etter hva som konkret kunne hjelpe for deg og sett ord på det!

I tillegg kan du spørre moren din hva hun og faren din tenker om måten dere har det på om dagen. Det kan hende de tenker at de må kjefte for at du skal høre på dem? Noen foreldre tror at hvis de kjefter eller bare overser barna når de gjør dumme ting, så kan de få barna sine til å være slik de ønsker. Kanskje de ble oppdratt sånn selv?

Ellers, hvis det ikke funker å snakke med foreldre så tenker jeg: hva med å be om litt ekstra hjelp fra en annen voksen i nettverket ditt? F.eks et annet familiemedlem eller foreldrene til en venn? Jeg håper du har andre du stoler på som du kan snakke med og som kan støtte deg og vise deg at de setter pris på deg. Du har jo blitt 18 år. Kanskje kan du vurdere å flytte ut - en fin start kan være å bo litt hos noen du allerede kjenner, fremfor å flytte helt alene. Hvis du bor hos en du allerede kjenner så kanskje du vil få følelsen av at en voksen bryr seg og ser deg, mer enn du vil få hvis du bor alene. Jeg tenker at vi alle trenger å bli sett og jeg unner deg virkelig at du har det trygt og godt og blir sett der du bor.

Jeg håper dette ga deg noen svar og innspill til hva du kan gjøre. Under svaret mitt har jeg lagt ved to artikler: en om å ikke kjenne seg vel i sin egen familie, og en om det å snakke med foreldre om vanskelige ting. Tipsene derfra kan du få nytte av tror jeg. Jeg håper du blir hørt av foreldrene dine om du forsøker å snakke med dem. Lykke til!

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no