Foreldre ignorerer når jeg forteller at jeg har det litt jævlig

Hei!

Så leit at foreldrene dine ikke klarer å ta deg på alvor, tross i at de har vonde erfaringer med søsteren din. Selv om hun hadde det vanskelig betyr det ikke at ikke du kan ha det og. Du fortjener å bli hørt på, sett og ikke minst få like mye støtte som søsteren din.

Samtidig er situasjonen du beskriver ganske så vanlig, særlig i familier der ett av barna har strevd ekstra. Det er akkurat som at foreldres oppmerksomhet blir sugd mot det barnet og at de på autopilot må innstille seg på at de andre barna er mer selvstendige og klarer seg bra selv. Og at de ikke trenger like mye støtte. Men det er jo ikke sant. Alle barna i en familie trenger oppmerksomhet, uansett om de klarer seg noenlunde bra på skolen eller ei.

Du skriver at du har forsøkt å snakke med foreldrene dine men at de ikke hører. Det er modig av deg å ha forsøkt, så leit at det ikke funket. Kanskje sa du ifra midt i en situasjon der du hadde det litt jævlig, og de ikke hørte?

Mitt råd er at du heller forsøker å snakke med foreldrene dine utenom en situasjon der du allerede har følt deg ignorert, og de i tillegg kanskje er slitne. Eller sure for at du påpeker noe feil de gjør. For da er dere trolig fulle av følelser og det er lett å bli irrasjonell og sur. "I fredstid" er det bedre. Da er dere rolige og klarer å lytte bedre.

Finner du en slik situasjon så si at du vil snakke om noe du har tenkt på en stund, noe som er viktig for deg at de lytter til. Prøv å vente med å kritisere dem.

For det er kanskje lett å ville si noe sånt som:

"Dere bryr dere jo ikke noe om meg, bare om søsteren min. Hun får oppmerksomhet men bare fordi jeg ikke har hatt det like jævlig som henne så ignorerer dere meg helt! Det er urettferdig!"

Selv om du kan ha rett i denne anklagen så vil trolig en slik type kritikk gjøre at de føler seg anklaget og går i forsvar eller blir mer sure.

Derfor er det bedre å sette ord på det du savner og det du føler, uten å vurdere dem som foreldre. Noe sånt:

"Jeg trenger at dere også ser meg og hører på meg når jeg forteller om problemene jeg har! Jeg vet at det har vært vanskelig med søsteren min og jeg ser at dere har stått i mye tøft. Men jeg savner å bli hørt når jeg forteller hvordan jeg har det. Jeg ønsker at dere likebehandler meg når jeg ber om støtte. Kan dere oftere spørre hvordan jeg har det og?".

Dette er bare forslag til ord så klart, du må finne dine ord og si det på din måte. Men håper du er enig i poenget: snakk ut ifra deg selv og fokuser på det du ønsker mer av. Du kan også vurdere å skrive dette til dem, i et brev eller en sms. Noen ganger kan slik informasjon få en sterkere kraft om man leser det i ro og fred. Og ordene blir liksom stående der til forskjell fra i en samtale.

Hvis foreldrene dine fortsatt ikke klarer å se deg så kanskje det finnes noen andre voksne i familien du kan støtte deg på når du får det jævlig (og ellers, så klart)? En besteforelder, en tante, onkel eller annen voksen som du har et ekstra godt forhold til? Dra litt ekstra på besøk, og bruk tid der. Føler du deg komfortabel så snakk også med denne voksne om hvordan det er å være deg hjemme og fortell hva som skjer når du får det jævlig. Det kan være av like stor betydning å bli sett av en annen nær person som å bli sett av foreldre.

Jeg håper også du har det fint med venner og føler deg sett av dem. Venner kan kompensere mye for manglende oppmerksomhet hjemme, særlig når man blir eldre.

Fortsett også å pleie det gode forholdet du har til søsteren din. Dere to er jo allierte, dere vet hvordan det er å ha de samme foreldre. Hun er heldig som har deg, som har støttet henne da hun hadde det som verst. Nå er det kanskje godt for henne å få lov å gi litt tilbake, de gangene du har det jævlig? Jeg håper dere fortsetter å kommunisere godt, dere to, uansett hva foreldrene deres klarer.

Under svaret mitt har jeg også lagt ved noen artikler som handler om søsken og det å ha det vanskelig med foreldre. Jeg tror du vil ha nytte av å se på dem og. Lykke til!

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no