Jente 16: Dårlig forhold til mamma, får ikke hjelp om jeg er lei meg.

Hei!

Så leit å høre at moren din oppfører seg som hun gjør. Det er vanlig at man har litt ulikt forhold til barna sine så klart, men den typen forskjellsbehandling som moren din driver med er jo ikke greit. Hun knytter søsteren din tett til seg, og skyver deg vekk. Og når du forsøker å si ifra så blir du kritisert. Det er helt forståelig at du blir lei deg og såra av dette. Jeg kan tenke meg at du også føler deg ensom? At det er det som skjer når du blir sittende alene på rommet imens de andre to gjør ting sammen? Det er vondt å føle seg ensom, særlig i sin egen familie, der man aller mest skal kjenne seg trygg og som en del av flokken.

Samtidig er dine opplevelser dessverre ikke så uvanlige. Mange foreldre kan være gode til å bry seg om praktiske ting (som å få mat, klær, leksehjelp, bli kjørt til steder, etc). Men på samme tid får de ikke til å bry seg om det emosjonelle (som å spørre hvordan man har det, gi trøst, kos, gjøre det trygt, og være nær). Og så kan de tro selv at de gjør det de trenger for barnet sitt. Litt sånn høres det ut til å være med din mor. Hun får til noe - men ikke det emosjonelle - som er minst like viktig at foreldre får til.

Du skriver at du har forsøkt å snakke med moren din om situasjonen og at hun bare begynner å kjefte. Kanskje hun følte seg kritisert av deg? Det er lett å begynne å kritisere tilbake om man føler det sånn.

Hvis du vil prøve å snakke med moren din på nytt, så kan det være lurt at du starter med å anerkjenne det "praktiske" hun gjør for deg og viser at du ser og setter pris på det. Men at du på samme tid savner noe annet - altså det emosjonelle båndet mellom dere. Du kan si at det å få mer støtte fra moren din er viktig for deg. Foreslå hva som ville føles bra å få av støtte. Du kan f.eks si at du savner en klem, savner at dere prater mer sammen, savner å bli invitert med på ting å gjøre. Da setter du ord på det du vil ha mer av. Det kan være lettere for moren din å forstå det, fremfor å høre at du føler deg utestengt (selv om du har helt rett i at det er det som skjer).

Ellers lurer jeg på hva søsteren din sier til dette? Ser hun at utestenging skjer? Kunne hun vært en støtte for deg i det å si ifra? Du kan jo snakke med søsteren din en dag dere to er alene og høre med henne hvordan hun opplever relasjonen imellom deg, mamma og henne. Kan du be søsteren din hjelpe deg litt med å inkluderes? Kanskje kan du og søsteren din finne på litt ting alene sammen bare dere to og. Dere har jo deres helt egen relasjon som også er viktig. Det er ikke alle som har et godt forhold til foreldre. Men kanskje har de et godt forhold til andre i familien (som et søsken) og det kan være minst like verdifullt.

Hvis ikke noe av dette hjelper så tenker jeg at det beste du kan gjøre er å "snu deg" mot de andre menneskene du har i livet ditt som aksepterer deg for den du er og som er mer tilstede for deg emosjonelt. Hvis du kjenner at du får positive følelser og mer aksept blant andre utenfor kjernefamilien din (f.eks besteforeldre, tante/onkel, venner) så bruk tiden din mest med dem. I den alderen du er i nå så er det naturlig å begynne å skape seg et liv utenfor familien og et godt nettverk av venner kan være like verdifullt som familie for mange.

Husk, at å føle seg annerledes enn familien kan også være en styrke senere i livet. Når du utvikler din egen personlighet og står for egne meninger, kan ensomhetsfølelsen bli gjort om til en styrke og en uavhengighet fra andre. Å tørre å være den du er vil på sikt bidra til at du blir trygg på deg selv og det du ønsker å få ut av livet.

Jeg håper dette ga deg noen svar og innspill til hva du kan gjøre når det gjelder mamma. Under svaret mitt har jeg lagt ved to artikler. En som handler om det å snakke med foreldre om vanskelige ting og en om det å føle at man ikke passer inn. Jeg håper du blir hørt av moren og søsteren din om du forsøker å snakke med dem. Lykke til!

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no