Foreldrene mine hater meg, vi klarer ikke snakke om følelser.

Jente, 17

Jeg tror mamma hater meg. Før så snakket jeg ALDRI, jeg har slitt med mye sosial angst og selektiv mutisme. Den eneste jeg klarte å snakke til var tvilingen min Det ble bare verre så har egt ikke gått på ungdom skolen. I august ble jeg innlagt og måtte snakke med BUP en gang i uka etter d, d har faktisk hjulpet litt. Jeg har til å med blitt litt venn med en av vennene til søstra mi. Mamma og pappa pleide å hate meg fordi jeg aldri snakka. Men nå når jeg snakke så forstår pappa ingenting av d jeg sier eller mener han blir bare irritert, og mamma syns jeg snakker for mye nå. Selvom jeg egt ikke sier så mye, vi snakker sammen i 15 min lsm. De årker hvertfall ikke å snakke om følelser eller de klarer bare ikke. Søskene mine har også mye sosial angst og snakker egt ikke med foreldrene mine, men de har klart å fått andre venner, d har jo ikke jeg, men jeg trenger å snakke med noen av og til. Søsteren min ble innlagt for mange år siden og d viste jeg ikke, d er så lite vi snakket sammen lsm.

Svar

Hei!

Det er leit at foreldrene dine ikke klarer å snakke om følelser med deg. Nå som du har klart å begynne å fortelle mer om det du har på innsiden så hadde du virkelig fortjent at foreldrene dine lyttet og klarte å være der for deg. Du virker å ha gjort en stor jobb med din egen helse - du har gått fra selektiv mutisme til å klare å sette ord på hvordan du har det. Det er utrolig bra. Jeg håper du kjenner deg stolt og glad for den viktige jobben du har gjort for deg selv, tross i at foreldrene dine ikke klarer å anerkjenne det.

Du skriver at du tror mamma hater deg og at begge foreldrene dine pleide å hate deg. Det må være vondt å kjenne på det. Barn og unge trenger jo det motsatte - de trenger å føle at foreldrene er glad i dem og er der for dem uansett.

Jeg kjenner jo ikke foreldrene dine så jeg kan ikke vite hva de føler. men jeg tror ikke at de hater deg innerst inne. Det jeg tror, er at de har så mange problemer som handler om dem som voksne (f.eks det at de ikke klarer å snakke om følelser) som går ut over dere barna i familien, og som de viser ved å bli sinte på dere/ikke bry seg om dere. Det er typisk at når voksne ikke har det bra med seg selv så tar de det ut på barna sine ved å kjefte, krenke, eller bli avvisende.

Jeg håper at du klarer å si til deg selv at det ikke er deg det er noe galt med, men at du reagerer med masse stress, på omgivelser som ikke har vært gode for deg. Jeg vil tro at det samme gjelder for søsteren din, som også virker å ha hatt problemer.

Det er fint at du får hjelp i BUP. Når man har hatt det vanskelig i livet trenger man støtte fra profesjonelle voksne som jobber med å hjelpe barn og unge. Hold på den støtten så lenge du har mulighet. Hvis du skal avsluttes i BUP så sørg for at de hjelper deg over i lokalt hjelpeapparat (som kommunepsykolog eller helsesykepleier).

Det tar tid å bli seg selv igjen når man har vært utsatt for så mye stress i hjemmet sitt som det du trolig har. Men ta deg selv på alvor og ta i mot hjelpen fra de voksne du har rundt deg som kan snakke med deg og forstå. Jeg håper virkelig også at BUP eller andre fagpersoner hjelper foreldrene dine, sånn at de kan oppføre seg bedre mot deg enn hva de klarer nå. På sikt så håper jeg dere vil få det bedre hjemme.

Ellers, er jo et alternativ for deg å flytte ut om ikke så lenge og heller fokusere på å ta vare på bare deg selv, det er bare et år til du blir 18! Noen ganger får man det bra først når man har kommet seg på avstand fra foreldre.

Jeg ønsker deg lykke til, håper ting sakte men sikkert vil gå fremover for deg<3

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no

Besvart: 14.6.2025