Mammaen min gjør alt for meg, men jeg gjør ingenting tilbake

Jente, 14

Hei jeg er en jente som elsker mammaen min jeg hadde ikke klart meg uten henne. Hun gjør alt for meg men je gjør ingen ting tilbake, jeg innser jo dette men jeg klarer ikke å gjlre noe som feks støvsuge eller ta oppvasken. Jeg er lat og når jeg har mye spill så er det veldig fristende. Jeg er ofte på rommet mitt og der kan jeg være en hel dag. Vi har en hund og vi bor i en leilighet så derfor får vi ikke dratt noen steder i sommeren. I fjor hadde vi en krangel som var så hjerteskjerende og grusom så jeg vil ikke gå innpå det men vi er venner nå og jeg føler meg trygg. Og det er derfor jeg spiller for det gjør meg glad. Men jeg er også kjempe lei meg mange ganger. Jeg har en pappa men han har jeg sett tre fire ganger opp gjennom barndommen.( jeg er redd fo han). Vis vi er i byen så må en stå utafor å passe hunden så vi får aldri dratt sammen. Hun er veldig sliten på grunn av personlige ting i fortiden. Hvordan kan vi komme nærmere?det er så mange minutter som har gått fra oss.

Svar

Spørsmålet og svaret er mer enn ett år gammelt. Endringer i lovverk og regelverk kan ha skjedd etter den tid. Se spørsmål og svar som ligner for nyere spørsmål.

Hei

Takk for at du tar kontakt med oss!

Jeg tror at flere ungdommer kan kjenne seg igjen i at forholdet til en forelder kan være vanskelig. I mange tilfeller kan dette være en naturlig del av modning, pubertet og løsriving. Det er imidlertid ikke mindre slitsomt for dem som er midt oppe i det- verken for ungdom eller foreldre.

Når det har vært en vanskelig samspill mellom familiemedlemmer over tid- oppstår det ofte uheldige mønster som gjentar seg.

Det som er typisk i slike uheldige samspill er at det blir veldig vanskelig å tenke nyansert nok. Man klarer ikke lenger å sette seg inn i hvordan den andre har det, eller tenke på hvordan man selv oppfattes før etterpå. Du forteller at du ofte tenker om deg selv som lat og at du gjør lite for henne. Dette sier noe om hvor mye hun betyr for deg og at hvor gjerne du skulle ønske at forholdet mellom dere var bedre. Jeg forstår det er ekstra viktig siden det stort sett er deg, din mamma og hunden som utgjør familien deres.

Kanskje kan det være en start å fortelle henne akkurat det du har beskrevet i innlegget ditt- eventuelt la henne få lese det du har skrevet. Jeg tenker at du formidler dine tanker og følelser rundt det vanskelige på en fin og forklarende måte.

Det kan også være nyttig å få innspill fra en nøytral person- som kan tenke litt annerledes rundt situasjonen. Du kan ta kontakt med helsesykepleier eller sosiallærer tilknyttet skolen din. De kan mye om hvordan snakke med barn og unge som strever på forskjellig vis- og sammen kan dere drøfte hva som kan være nyttig spesielt i din situasjon.

Jeg legger etpar lenker som kan være nyttig å lese

https://www.ung.no/graviditet/3256_Dette_kan_du_snakke_med_en_helsesykepleier_om.html

https://www.ung.no/problhjemme/1807_Snakk_med_foreldrene_dine_om_vanskelige_ting.htmlhttps://www.ung.no/problhjemme/1807_Snakk_med_foreldrene_dine_om_vanskelige_ting.html

Jeg håper at svaret mitt kan hjelpe deg et stykke på vei!

Hilsen familieterapeuten i samarbeid med ung.no

Besvart: 2.3.2019

Oppdatert: 2.3.2019