Pappa sin kjæreste behandler oss dårlig

Hei

Ut ifra det du forteller forstår jeg godt at det er vanskelig for deg å bo sammen med pappas kjæreste og hennes barn. Når pappa fikk en ny familie ble ikke du blitt stilt overfor noe reelt valg - du måtte bare godta å bli en del av dette. Og ekstra sårt er det dersom de voksne ikke klarer å behandle dere barna på en god måte. Det høres ut som du får veldig mye kritikk og at det er mye unødvendig mas. Det må være slitsomt for deg, og jeg tipper det gjør at det bare blir vanskeligere og vanskeligere å få et godt forhold til pappa sin kjæreste.

Jeg vil understreke for deg at det er din pappa og hans kjæreste som har valgt å la familiene sine leve sammen. Da er det de, som er voksne, sitt fulle ansvar å sikre at dere alle har det bra og blir behandlet med kjærlighet og respekt, uansett hvem som er den biologiske forelderen til hvem. 

Jeg lurer om faren din vet hvordan du opplever dette? Det er viktig at du sier ifra til han om det. Jeg forstår at det kan være ubehagelig for deg å si noe kritikkverdig om pappas kjæreste til pappa. Og kanskje er du også redd for at han skal bli sint om du sier noe? Men det er veldig viktig at han får vite at du føler deg dårlig behandlet av kjæresten hans og at du mistrives hjemme hos dem. Bare da kan han gjøre noe med det! Det er pappa sitt ansvar også, at du har et godt forhold til henne og at du har det bra i familien. Fortell pappa hva det gjør med deg og hvilke følelser du får av at kjæresten hans bare klager og maser. Jo mer konkret du klarer å være, jo bedre vil pappa forstå. Kom med eksempler på når dette skjedde/skjer og si noe om din opplevelse. Bruk for eksempel de situasjonene du forteller om her når du skrev inn til oss. Jo mer du forklarer av hvordan DU føler det, jo mer kan pappa forstå. 

Tenk også på hva som kunne gjort situasjonen hjemme bedre. Har du ideer til hvordan du, pappa, pappas kjæreste og hennes barn kunne vært sammen på en måte som kunne bli hyggelig? Har du noen gang opplevd fine stunder med pappas kjæreste og barna hennes, og hva gjorde dere da? Kan du gjøre mer av det? Tenk ellers over hva du trenger av henne for å kjenne deg mer respektert. Si noe om dette til pappa. Kan dere lage konkrete avtaler om hvem som skal vaske og rydde hva? Og når? Og så kan du og pappa ha kontroll på disse avtalene og følge dem opp.

Han kan ta ansvar for å snakke med stemoren din om saken, og han bør følge opp og være tilstede så mye som mulig når du og pappas kjæreste er sammen hjemme. Jeg håper faren din ville vise deg støtte og forståelse dersom du tar mot til deg og forteller han mer av hvordan du har det hjemme for tiden.

Men - hvis han ikke hører - eller det ikke blir bedre -  tenker jeg at du bør snakke med noen andre om at det du opplever hjemme hos pappa. Du kan si det til mamma. Så bra mamma forstår deg og dere kan snakke om alt! Mamma kan hjelpe deg å snakke med pappa. Eller så tror jeg du også kan ha nytte av å snakke med helsesykepleier (tidligere helsesøster) på skolen din. Hun er vant til å snakke med barn som har det vanskelig i familien sin. Hun har taushetsplikt. Og hun er der for DEG. Du kan også ringe til et familievernkontor (du finner kontaktinfo i artiklene under). De som jobber der er familieterapeuter og psykologer og de er spesialisert i å snakke med familier som har problemer etter skilsmisse. Du kan ta kontakt selv først, du trenger ikke si ifra til pappa/pappas kjæreste at du ringer dem. Etterhvert kan dere (hvis du vil) komme til en felles samtale der. Noen konflikter er lettere å løse opp i med en nøytral tredjeperson (som en familieterapeut) tilstede.

Til slutt vil jeg bare si at du har lov å være skuffet, lei deg og oppgitt. Din far har tatt sine valg. Du lever med konsekvensene av disse; på både godt og vondt. Men det betyr ikke at du skal være nødt til å akseptere absolutt alt; for andre sin del. Det er BRA at du sier ifra om det som er vanskelig! Da står du opp for deg selv og dine egne grenser. Det vil du tjene på i lengden. 

Jeg ønsker deg alt godt!

Vennlig hilsen familieterapeuten