Bør jeg dra i konfirmasjonen?

Hei

Jeg forstår godt at du er i et dilemma her. Jeg kan ikke gi deg et konkret svar på hva du bør gjøre, men jeg kan gi deg mine tanker og noen innspill!

Når du skal ta et slikt vanskelig valg kan det være lurt å tenke over følgende:

- Er den personen jeg er bedt i konfirmasjon til en person som er viktig for meg? En jeg vil ha med å gjøre hele livet? Hva vil denne personen og jeg føle dersom jeg ikke kommer?

- Vil det skade meg følelsesmessig å se foreldrene mine, vil det å se dem gi meg ettervirkninger som jeg må håndtere etter konfirmasjonen og?

- Hvis jeg drar - hvordan bør jeg forholde meg til foreldrene mine når jeg ser dem? Må jeg prate med dem og sitte sammen med dem eller bare si hei? Hva vil jeg selv?

- Er det andre personer som kan bli med i konfirmasjonen som jeg kan støtte meg til og som kan hjelpe meg hvis det blir for vanskelig å være rundt foreldrene mine? Hvem kan i så fall det være?

- Hva er det verste som kan skje om jeg drar? Og hva er det verste som kan skje om jeg ikke drar?

- Og motsatt: Hva er det beste som kan skje om jeg drar? Og hva er det beste som kan skje om jeg ikke drar?

Avhengig av hva du finner av svar på disse spørsmålene så kan du ta et klokt valg, vil jeg tro. 

Det er jo vanskelig å si på forhånd hvordan du og foreldrene dine vil reagere når/hvis dere ser hverandre på konfirmasjonen. Det er lurt å ta kontroll på det du kan ta kontroll på (f.eks hvordan du skal forholde deg til dem, om du f.eks skal ha med deg noen andre støttepersoner), og slippe tak i det du uansett ikke kan gjøre noe med (f.eks hvordan dine foreldre vil oppføre seg).

Trolig vil det bli en sterk følelsesmessig opplevelse på både godt og vondt dersom du velger å dra. Det avgjørende tenker jeg, er at du har noen gode trygge personer du kan snakke med både før, under og etter konfirmasjons-festen, om hvordan dette var for deg og hvordan du følte det. Det kan jo hende at du vil ha det fint og glede deg sammen med konfirmanten, samtidig som det blir vanskelig for deg å ha foreldrene dine tilstede. Det ene utelukker ikke det andre! Men husk at det er ikke farlig å bli verken trist, sint eller redd - det er hva du gjør når du føler det slik som betyr noe. Så lenge du bearbeider og snakker om det du har opplevd tror jeg du kan komme styrket ut av det. 

Til slutt vil jeg si at det er ikke alltid lurt å finne svar på store dilemmaer alene. Forsøk å diskutere saken sammen med noen du stoler på, kanskje en voksen på institusjonen du bor på som du liker ekstra godt? Forsøk å finne svarene sammen med denne personen!

Uansett hva du kommer frem til håper jeg det blir en god avgjørelse som passer for DEG! Lykke til!

Vennlig hilsen familieterapeuten