Har aldri klart å snakke om følelsene mine

Hei

Så fint å høre at du elsker siden vår. Vi som jobber her er også veldig glad i den og ikke minst er vi glad for at den er til nytte for dere som bruker den:)

Du skriver at du ikke klarer å snakke om følelser. Men jeg syns at det du har skrevet her uttrykker masse følelser. Så kanskje er det lettere for deg å skrive enn å snakke? Husk at det går an å skrive til andre også, for eksempel noen i familien din, hvis du har noe viktig å fortelle dem. Et brev kan både skrives - og leses - i ro og fred, når man har overskudd og tid. Da kan det være lettere å forholde seg til det som står der og man kan lettere få snakket om det etterpå.

Du beskriver at du savner å kunne vise følelser til de andre i familien og at du savner at de viser følelser til deg. Når man får alle tingene man vil ha men likevel ikke opplever kjærlighet kan man føle seg helt tom innvendig, og man har det ikke bra selv om man har det "materielt" bra. Det høres litt ut som du har det sånn? Føler du deg alene i familien din når du opplever at de andre søsknene dine får kjærlighet, men ikke du? Det er forståelig. Å være ensom i sin egen familie kan være veldig vondt - fordi familien er et sted der man egentlig skal finne et fellesskap. Man skal få støtte og omsorg, man skal føle seg "sett", man skal føle seg viktig, og aller mest skal man føle seg trygg. Alt dette handler om ikke-materielle ting som du også trenger. Og kanskje må vise at du trenger!

Så - hvordan be om mer kjærlighet og omsorg? Jeg tenker at en måte å be om det på er å tørre å stole på andre mennesker igjen. Hvis du ikke stoler på noen nå kan det være at mange av de rundt tenker at du ikke ønsker kontakt, for man trekker seg gjerne vekk når man mister tillit til omverden. Et eksempel kan være at du går på rommet ditt og lukker døra, enda du egentlig vil at noen skal komme til deg og være sammen med deg. Da tenker kanskje mamma og pappa at du som ungdom gir uttrykk for at du vil være alene og de lar deg være i fred. I beste mening, for de skjønner ikke hva du vil. Men de må skjønne at du egentlig vil ha kontakt med dem! Hjelp dem med dette!

Jeg blir derfor nysgjerrig på hva som ville skje om du øvde deg mer på å stole på andre. Øvde deg på å si at du er lei deg, at du vil at noen skal trøste deg, høre på det du har å si eller gi deg en klem. Det er viktig å erfare at andre kan være til å stole på dersom man har mistet troen på det. Fordi de fleste mennesker vil faktisk bare det beste for andre, bare at de trenger litt hjelp til å forstå hvordan de kan gi det. Hjernen din trenger gode erfaringer om andre mennesker slik at den kan begynne å lagre andre, mer hjelpsomme tanker om at du er en bra person og at andre er til å stole på.

Hvem ville være den første naturlige personen for deg å tørre å snakke med om hvordan du har det? Er det kanskje venninna di som du har forsøkt å snakke med før? Du kan gi det et nytt forsøk! Kanskje skrive brev til henne eller en sms? Eller kan du prøve å snakke med en i familien? Husk, det må ikke være mamma eller pappa, det kan være en besteforelder eller en tante/onkel, etc. Det kan også være helsesykepleier på skolen din. Hun har taushetsplikt og hun vil snakke med deg på dine premisser, lytte, og være opptatt av hva som er bra for DEG uten å dømme eller moralisere.

Det viktigste er at du forteller til noen hvordan det er å være deg. Man skal ikke gå alene med vonde tanker og følelser, de blir ikke borte selv om man holde de inni seg. 

Jeg håper du får det bedre snart og at du erfarer at noen kan hjelpe. Jeg ønsker deg alt godt. Sjekk ut artiklene jeg har valgt ut til deg under, de handler om det du tar opp. 

Vennlig hilsen familieterapeuten