Hva gjør jeg feil siden jeg opplever så mye kaos? Har diagnosen borderline

Hei, jente på 16 år!

Takk for spørsmålet ditt. Det høres ikke ut som du har det så bra. Fint at du skriver til oss!

Jeg ser at du skriver at borderline/emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse ikke gir meining samtidig som du kjenner deg veldig igjen i symptomene. Jeg har lyst til å dele noen av mine tanker rundt ditt spørsmål med deg.

1. Dødsdom

Det å få en personlighetsforstyrrelsesdiagnose (i ditt tilfelle borderline) er på ingen måte en dødsdom. Jeg forstår at du ikke mener det bokstavelig men at du kanskje er skuffet eller lei deg pga. denne diagnosen. Det er viktig å vite at det å ha en borderline/EUPF-diagnose er rimelig utbredt og det er mange som har lignende symptomer som deg. Fordi det er såpass mange som har denne lidelsen så er det også mye god hjelp å få. Så selv om du kanskje har borderline-diagnose nå så trenger du ikke å ha det for alltid. Hos mange (ser at du er 16 år) så er det også slik at mange av symptomene blir bedre med årene. Faktisk kan du tenke på det som veldig bra at du får hjelp så tidlig slik at symptomene potensielt ikke "får lov" til å utvikle seg mer i negativ retning slik at det blir så slitsomt for deg. 

2. Følelsen av at andre hater deg

Jeg ser at du skriver at du ønsker å avslutte behandling fordi du tenker at de andre hater deg inkludert behandlere. Jeg tenker at dette kanskje kan være en del av lidelsen din som snakker? Du sier jo selv at du kjenner deg igjen i dette med å være redd for avvisning. Dette stemmer jo for de fleste mennesker (vi liker ikke å bli avvist) men at det kanskje har gått litt langt for deg.

Det er helt usannsynlig at dine behandlere vil drepe deg. Jeg tror også det er lidelsen som snakker når du tenker at ingen liker deg. Jeg vil råde deg til å forsøke å ikke la disse tankene styre deg. De trenger ikke å ha noe som helst med virkeligheten å gjøre.

Dersom du heller forplikter deg til behandlingen - at du forsøker å være åpen med behandlerne dine og også dine medpasienter (dersom du går i DBT-gruppe i tillegg til individualterapi) så vil dere kunne stå sterkere sammen ved å lære av hverandre og kunne hjelpe hverandre. Jeg vil fraråde deg å grave deg ned i din egen fortvilelse og trekke deg fra behandling og sitte tilbake med at "alt er håpløst" og tenke på at det er urettferdig og at du har gjort noe "galt". Da ødelegger du bare for deg selv. Du har absolutt ikke gjort noe galt - men det er dessverre slik at noen ganger så får vi noen ting å deale med i livet som ikke er lett.

Du kan forsøke å snu deler av dette til noe positivt: du har en diagnose som det er mulig å få hjelp med og det er bra. Mange har dessverre både fysiske og psykiske diagnoser som det ikke går an å komme ut av. 

3. DBT-behandling 

I forlengelse av mitt svar over råder deg til å gi DBT-behandlingen en sjanse. Du har ingenting å tape. DBT er en av de best dokumenterte behandlingene vi har for nettopp din lidelse. Mange vil synes det er vanskelig og tungt å skulle jobbe med seg selv - men dersom man bestemmer seg for å gi det en sjanse er det stor sjanse for å få det bedre og dette vil gjøre at du får et lettere liv å leve på sikt. Så jeg råder deg som sagt til å ikke gi opp!

Ønsker deg veldig masse lykke til. Ta gjerne opp med din(e) behandler(e) om hva du tenker på ang. at de andre ikke liker deg og lignende. Dine behandlere vil sette pris på at du er ærlig slik at dere sammen kan snakke om det som plager deg. Da er det også lettere å hjelpe deg.

Heier på deg <3 

Med vennlig hilsen psykologen