Jeg savner pappa.

Hei jente 13 år. 

Det er så bra at du er fornøyd med familien din! Det er en styrke å ha en familie som en er så glad i og trives sammen med. 

Det er så trist å savne pappaen sin, og jeg forstår at du ønsker å få han tilbake. Man kan ønske det, tenke det, ville det, og så vet en med seg selv at du uansett ikke er mulig. 

Når en er 6 år når ens far dør, forstår en ikke omfanget av det, hva det egentlig betyr. 

Nå, når du er eldre og opplever nye og spesielle ting, er det vanlig å føle på et inderlig ønske om å dele det med begge foreldrene dine. Du vil også føle på savnet når/hvis du blir konfirmert, når du starter på videregående, når du får kjæreste, finner den du skal leve livet ditt med, tar utdanning, at du selv får barn. Alle merkedager føles savnet ekstra tydelig. Det er som om sorgen kommer i bølger, etter hvert som en forstår mer og opplever nye ting. 

Selv om du savner din far, betyr ikke det at bonusfaren din betyr mindre for deg. Han er bare en annen person enn din far. Han vet nok at han ikke kan erstatte faren din. Men la han få være far på sin måte. Gled deg over ham, lillebroren og moren din.  

Det hjelper å snakke med noen om hva du tenker og føler. Den aller nærmeste til å dele disse tankene og følelsene med er din mor. Kanskje kan du vise henne hva du har skrevet og svaret her? Det kan være en god innledning til en samtale om dette og ham, faren din. Det å minnes ham, huske hvordan han var, hva han pleide å si, hva han gjorde, er en måte å ha ham nær på og hedre minnet om ham. 

Hvis det er vanskelig å snakke med henne, kan du snakke med helsesykepleier på skolen. Benytt samme metode med å vise hva du har skrevet, og eventuelt svaret her. 

Fortsett å glede deg over familien din og deg selv, sammen med dem!

Jeg håper dette er til hjelp for deg og jeg ønsker deg alt godt!

Hilsen helsesykepleier, ung.no