Forskjellsbehandling av to søstre

Hei

Jeg forstår jeg at du føler deg urettferdig behandlet hjemme. Hvis søsteren din er så voksen som 19 år bør hun klare seg mye selv og hun burde ikke behøve å ta maten din. Det er leit når du opplever å få mye mindre oppmerksomhet og ros enn henne. Alle barn og unge trenger å bli sett hjemme og å få ros fra foreldrene sine. 

Jeg lurer på hva som får foreldrene dine til å behandle søsteren din som en seksåring, slik du beskriver at de gjør? Trenger hun på en eller annen måte mer støtte og hjelp enn andre 19-åringer? Det kan hende det er noen bakenforliggende årsaker til at hun får så mye oppmerksomhet fra foreldrene dine som hun gjør og at de må hjelpe henne mer enn deg. 

Hvis dette er tilfelle kan det hende de samtidig forventer at du tar mer ansvar og viser mer tålmodighet og forståelse, enn hva de forventer av henne. Ofte blir det sånn med søsknene til et barn/ungdom som trenger noe ekstra. 

Uansett  - du bruker sterke ord for å beskrive at du ikke har det bra hjemme. Jeg vil tro at den måten du opplever å bli forskjellsbehandlet på gjør at du føler deg oversett og dermed kanskje litt ensom? Og å kjenne seg ensom er vondt, ennå mer når man føler seg ensom i sin egen familie. Derfor er det lurt å forsøke å snakke med foreldrene dine om det du opplever. 

Mitt tips er at du inviterer dem (og eventuelt storesøster, hvis du tror hun kan klare å delta) til en rolig prat, en prat som gjerne finner sted når det er "fredstid" og det i utgangspunktet ikke er krangling. Det vil kunne gjøre en forskjell!

I samtalen er det lurt å ha fokus på løsninger! Si til foreldrene dine - ikke bare hva som er galt, men også hvordan du skulle ønske det var istedenfor. Og si noe om hvordan DU føler deg når du opplever å bli forskjellsbehandlet eller ikke sett. For eksempel kan du si noe slik som:

"Mamma og pappa, når dere alltid tar parti med storesøster og bare gir ros til henne men ikke ser hvordan jeg har det, føler jeg meg oversett. For eksempel tar hun maten jeg har kjøpt for egne penger og bare spiser den, enda jeg ber henne om å ikke gjøre det. Det liker jeg ikke. Jeg vil at dere hjelper meg å snakke med henne om dette for det er virkelig et problem for meg". 

Du trenger selvsagt ikke bruke mine ord, du må finne dine egne! Men jeg håper du forstår poenget mitt. Si noe om dine følelser og hva du ønsker skal være annerledes! Dette krever at du nok forbereder deg litt, tenker nøye igjennom hva du føler og hvordan det kunne blitt bedre. Kanskje kan du skrive et brev til foreldrene dine om du ikke vil si det rett ut? Eller vise dem svaret her fra meg, så kan dere snakke ut ifra det?

Hvis du kan huske tilbake på noen stunder der foreldrene dine var gode mot deg og ga deg oppmerksomhet, kan du fortelle om de stundene. Og bruke dem som eksempler på situasjoner du likte. Da sier du noe om hva du vil ha mer av og det er ofte mer nyttig enn å si hva du ikke liker.

Hva tror du om dette? Jeg håper det vil bli en positiv opplevelse for deg å forsøke å ta tak i situasjonen hjemme. Jeg håper at foreldrene dine virkelig lytter til deg denne gangen. Jeg syns det er flott at du tar initiativ til å gjøre noe når situasjonen hjemme er vanskelig, det betyr at du bryr deg om familien din. Jeg ønsker deg lykke til! Les også artiklene jeg har lagt ved under. De handler om søskenkrangel og forskjellsbehandling.

Vennlig hilsen familieterapeuten