Hva hjelp kan jeg få uten at foreldre vet? Holder jeg på å bli gal?

Hei, jente på 13 år!

Så fint at du har snakket litt med mamma om hvordan du har det. Det er et godt utgangspunkt. Det kan likevel være vanskelig å åpne seg helt for dem som er nærmest fordi man kanskje kjenner på at de kan bli lei seg eller bli bekymret slik at man "holder tilbake" litt informasjon. Det kan være godt å snakke med noen profesjonelle også - kanskje du skal forsøke det? Du kan jo ta opp med mamma at du har tenkt på det og så kan hun kanskje hjelpe deg videre?

Det går an å snakke med helsesykepleier på skolen, helsestasjon for ungdom eller fastlegen. På de to siste stedene jeg nevner kan du få henvisning til psykolog/BUP dersom du trenger det. Du skriver at du tror du har depresjon og sosial angst og dette vil man kunne få hjelp for på BUP.

Du vil nok ikke bli lagt inn på psykiatrisk avdeling. Det er mest vanlig å få hjelp for slike vansker på poliklinikk - altså på "vanlig" samtalebehandling der man er på dagtid og så sover hjemme. Det å ha angst eller depresjon handler ikke om å være "gal" så det trenger du ikke å være bekymret for. Noen ganger kan man føle seg så sliten og redd at man nesten kjenner seg gal men det er ikke det samme. Det er ikke farlig å ha depresjon og/eller angst men det kan være veldig slitsom og det er lurt å få hjelp til å komme seg videre dersom hverdagen er veldig preget av vanskene. 

Når det gjelder hvilken hjelp du kan få uten å involvere mamma og pappa så kan du lese litt om det her. Grunnen til at det ofte er faktisk lurt å involvere de voksne hjemme er jo fordi du fortsatt er deres ansvar, du er fortsatt å regne som et barn utifra Norges lover og det blir derfor slik at foreldre vil være viktige i bedringsprosessen i mange tilfeller. Men samtidig så er det ikke sånn at helsepersonell må fortelle alt videre - dette kan man f.eks ta opp med den man oppsøker (helsesykepleier for eksempel) for å høre hva han/hun sier om dette før man åpner seg om alt det man tenker på. 

Ønsker deg alt godt og håper det snart blir bedre. 

Med vennlig hilsen psykologen