Jeg har aldri reagert sånn før.

Jente, 16

Noe har gått og plaget meg litt i det siste. Her om dagen skulle det komme en mann på døra for å levere mat. Like før han kom, dro mamma og pappa slik at jeg var alene, og de sa jeg skulle ta imot maten. Når det ringte på gikk jeg ned og åpnet, men da fikk jeg plutselig en veldig rar reaksjon. Mannen utenfor var litt eldre og hadde et litt rufsete utseende. Det var da jeg plutselig tenkte over at jeg var helt alene. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg ble plutselig grepet av en intens frykt for at han kunne gjøre meg noe. Jeg kjente at jeg frøs til, hendene skalv og hjertet dunket. Etterpå fikk jeg en trang til å dytte han unna, så jeg dytta boksen med mat mellom oss mot han, slik at han måtte gå bakover. Når han var borte skalv jeg mer og begynte å gråte. I etterkant har jeg vært flau og skamfull over denne hendelsen. Han gjorde ikke noe galt, han gjorde jo bare jobben sin. Det var bare ubehagelig hvordan kroppen min gikk inn i en slik forsvarsmodus. Jeg har aldri reagert sånn før.

Svar

Spørsmålet og svaret er mer enn ett år gammelt. Endringer i lovverk og regelverk kan ha skjedd etter den tid. Se spørsmål og svar som ligner for nyere spørsmål.

Kjære jente 16 år

Jeg forstår at det ble vanskelig for deg og at du nå i etterkant tenker en del på hendelsen og lurer på hva som egentlig skjedde inni deg.

Du beskriver at du fikk en intens angst og frykt følelse og jeg tror du handlet deretter for beskyttelse. Hvis jeg forstår deg rett, så er du nå bekymret for om du kan ha opplevd noe tidligere som har vært veldig vondt og vanskelig for deg og at det var derfor du handlet som du gjorde.

Hva som gjorde at du fikk det sånn i denne enkelt stående hendelsen er ikke så godt å si noe om uten å kjenne bedre til deg og din historie. Reaksjonen din (dytte han bort) var ikke unormal ut fra de intense følelsene som du fikk.

Jeg tenker at det vil være fint for deg å oppsøke litt hjelp hos eksempelvis helsesykepleier på skolen din eller ved Helsestasjon for ungdom. De kan tilby støttesamtaler over tid og sammen kan dere finne mer ut av hva som skjedde inni deg her og hva du kan trenge nå for å få det bedre. De vil også vurdere om du er i behov av mer spesialisert hjelp, som eksempelvis Psykisk helsetjeneste i kommunen eller BUP. Nå i disse koronatider, så vil samtalene foregå gjennom digitale tjenester.

I tillegg synes jeg du bør snakke med foreldrene dine om hendelsen og fortelle om hvor engstelig du ble og at du nå tenker en del på hva som skjedde. Forhåpentlig så kan de være ekstra gode omsorgspersoner for deg og gi deg støtte, trygghet og masse kjærlighet. Det tenker jeg at du trenger!

Jeg legger ved flere gode artikler til deg og ber deg om å lese de og følge rådene som gis der.

Ta godt vare på deg selv! Jeg ønsker deg alt godt.

Vennlig hilsen psykologen

Besvart: 10.4.2020

Oppdatert: 10.4.2020