Moren min og jeg krangler mye om skole og karakterer. Jente 17

Hei

Dette høres ikke noe greit ut for deg. Når jeg leser det du skriver, tenker jeg at moren din virker svært engasjert i skolehverdagen din og i det du presterer - men at måten hun snakker med deg om dette på bare er ødeleggende for deg. Hun virker også veldig engasjert i det som handler om å være ungdom i dag, og det er jo egentlig fint. Men det høres ut som det moren din uttrykker av meninger blir til en slags kritikk mot ungdommer og at de gjør noe feil. Der tenker jeg moren din ikke har rett. Ungdommer i dag er et produkt av kulturen vi lever i nå, i 2020. Der det er helt normalt å kjenne på prestasjonskrav og det at man som individer må få til mye. Ungdommer i dag jobber hardt og de har mange viktige kamper å ta, som klimakrisen eller økonomien fremover. Det er ingen som har rett til å "rangere" et engasjement eller en kamp som bedre enn andre. 

Jeg tror også at det å være opptatt av karakterer er helt normalt og egentlig ganske viktig. Det er ikke å være dum eller dramatisk å ville jobbe bra på skolen. Selv om tidligere generasjoner hadde andre utfordringer som krig, betyr ikke det at dagens generasjon skal føle seg mindre verdt, eller at ikke deres utfordringer er reelle. Det er samfunnet rundt oss som skaper et karakterpress og et individfokus, ikke en og en enkelt ungdom.

Så hvis moren din vil engasjere seg i det å være ung i dag, bør dere snakke overordna om det (altså snakke om politikken, samfunnet og kulturen vi lever i). Dere kan undre dere sammen og du bør få si din mening uten å bli kritisert eller satt på plass! Moren din har mye  lære av deg, du som faktisk er ungdom og er midt oppi det. Men da må hun være villig til å høre på hva du har å si, uten å komme med sine egne karakteristikker eller meninger først. Jeg vil tippe at det vil være bedre å snakke med henne slik, og at du får mer lyst til å si noe, enn når hun anklager deg som person for å være "try-hard", dum og dramatisk.

Hva tenker du om det jeg skriver her? Dette er jo bare mine synspunkter og innspill og det er jo heller ingen fasit om det å være ung i dag. Men det er et annet perspektiv. Kanskje kan du vise det jeg har skrevet til moren din? Eller, du kan forsøke å formidle noe av det til henne på egenhånd. Gjør det som passer for deg:)

En annen ting jeg tenker på, er jo at moren din har vært ungdom selv, og hun har trolig vært igjennom de samme problemstillingene som deg, selv om det var andre temaer før. Kanskje kan du spørre henne hvordan det var for henne da hun var ung? Hvilke utfordringer sto hun ovenfor, og hva tenkte hun om sine foreldre da? Antageligvis vil hun bli glad for at du interesserer deg og er nysgjerrig på dette. Hun vil nok mer enn gjerne fortelle. Og kanskje, etterpå, vil det bli lettere for deg å si det du vil si. Da er mamma allerede ”koblet på” temaet og har følelsen av å være ungdom (og kanskje uenig med foreldrene sine) friskt i minne.

Det du i alle fall bør forsøke er å formidle til moren din at du vil hun skal høre på hva du har å si, mer enn å bare kritisere måten du jobber med skole på. Si at kritikken hun kommer med sårer deg mer enn hun nok forstår. Si at du setter pris på engasjementet hennes i forhold til det å være ung i dag, men at du lett kan føle deg anklaget av ordene hennes og at det får deg til å føle at det er deg det er noe galt med. Si at du vil ha flere spørsmål fra henne om hva du tenker, og færre bastante meninger. Hvis du klarer å si noe om hva DU føler uten å anklage moren din, har du fått til noe bra. Da vil det være større sjanse for at hun lytter til det du har å si, uten å komme med ennå mer kritikk.

Jeg håper dette ga litt inspirasjon til en ny prat med mamma og jeg håper hun vil høre på deg. Lykke til!

Vennlig hilsen familieterapeuten