Jeg har ingen følelser for foreldrene mine - hva skal jeg gjøre?

Hei gutt 17 år.

Husker du første gangen du tenkte at du ikke ville opprette noen relasjon til foreldrene dine? Eller har du kjent det slik hele livet? Har det skjedd ting tidligere i livet ditt som har ført til de følelsene du har nå?

Dersom det er konkrete hendelser, så er det mulig å få snakket med noen om de hendelsene. Samtidig så ser jeg at du allerede har snakket med helsefolk og rådgivere om følelsene dine, så jeg antar at du har jobbet med problematikken også tidligere.

De rådene du har fått er at du må finne en måte å bli glad i foreldrene dine på. Jeg skjønner godt at det ikke er følelser man bare kan finne på eller plutselig bestemme seg for. 

Det å bygge et forhold til foreldre som er preget av trygghet og tillit, gjør mange i løpet av barndom og ungdom. Siden du er 17 år er du uansett nå kommet i en alder hvor du skal vende deg utover mot venner og relasjoner utenfor familien. Det er en del av selvstendiggjøringen din, en prosess som alle skal igjennom.

Det er fint å lese at du har det greit nok hjemme, det virker ikke som om det er mange konflikter mellom deg og foreldrene dine. Samtidig så ser det ut til at det er noen forskjeller mellom dere som kjennes store. 

Hittil har du ikke ønsket å snakke med foreldrene dine om at du ikke er glad i dem. På den måten ivaretar du dem og følelsene deres. Jeg lurer på om det er noe du ønsker at foreldrene dine skal gjøre annerledes? Hvis de fikk vite om de tingene, så kunne de kanskje endret på noe?

Om det er ubehagelig å skulle ha en slik samtale alene så går det an å kontakte et familievernkontor. Det er gratis å be om en time der. Her kan du se hvilket kontor dere tilhører:

https://bufdir.no/Familie/Familievernet/

Jeg har lagt ved en artikkel om hvordan familievernet fungerer.

Alle mennesker er forskjellige. Selv om man har biologiske bånd så er det ikke uvanlig at man ikke kjenner på et tett fellesskap med de nærmeste. Det å ha forskjellige interesser, forskjellige meninger og ideer, kanskje ulike verdier, kan medføre at ungdommer kjenner på en fremmedhet overfor egen familie.

Du skriver ikke hva det er med foreldrene dine som gjør at du ikke har noen relasjon til dem - er det meninger og holdninger, er det måten de er eller snakker på, er det hvordan dere har det hjemme? Jeg tror at hvis du utforsker historiene rundt følelsene, så går det kanskje lettere an å leve med følelsene, fordi du kan forstå deg selv bedre. Da kan du slippe å gråte og være frustrert.

Det å finne årsakene kan altså føre til en større forsoning med situasjonen din. 

Hvilket forhold har du til venner og annen familie? Kanskje du kan snakke med noen av dem om muligheter for at du kan bo noen netter hos andre? Du trenger ikke fortelle nøye om grunnene til at du spør, kanskje kan du bare si at du trenger en liten pause? Det vil som oftest andre kunne kjenne seg igjen i og forstå. På den måten får du et  avbrekk i frustrasjonene dine.

Dersom du kan bo noen netter hos andre av og til, så er det viktig at du opprettholder de faste rutinene dine, går på skolen, gjør lekser osv. På den måten viser du til foreldrene dine og andre at du tar ansvar. Om du senere søker deg til en annen vgs, og da kommer inn, så vet de rundt deg at du vil få til å følge opp skolen.

Det er ikke lenge til du er 18 år. Husk at tiden etter at du har flyttet ut fra foreldrene dine, den vil vare lenge, mye lenger enn den tiden du bor med dem. Du vil ha mulighet til å bygge deg opp et eget nettverk utenfor familien, et nettverk som består av de menneskene som du er glad i, og deler interesser og meninger med.

Lykke til!

Med vennlig hilsen familieterapeuten, ung.no.