Spørsmål om å være glad i familien sin - hva som er vanlig

Hei!

Takk for spørsmål! Jeg skal forsøke å svare så konkret som mulig.

1) De fleste mennesker har noen å være glad i. Kanskje 2,3 stykker i det minste. Det kan f.eks være de aller nærmeste familiemedlemmene, en kjæreste eller noen skikkelig gode venner. Men det er også vanlig å være glad i veldig mange flere hvis man har stor familie og mange venner. Vi mennesker er forskjellige når det gjelder hvordan vi vil beskrive følelsen vi har ovenfor andre. Det å elske noen kan kjennes sterkere enn bare å være glad i noen. De fleste vil si at de elsker noen få, og så har de mange flere som de er glad i. Men noen vil kanskje ikke bruke uttrykket "å elske" i det hele tatt, og kjenner at det å være glad i noen er det sterkeste de har. Jeg tror det handler om både hva vi er vant til fra vår egen familie/oppvekst og hvilken personlighet vi har.

2) Det er vanlig i perioder, å ikke like og å ikke kjenne at man er glad i familien sin. Typiske tidspunkt for dette er i tenårene. De fleste ungdommer vil merke at de vil ta mer avstand fra og ikke liker familien sin på samme måte som før, i denne perioden. Ungdom trenger å løsrive seg for å skape sitt eget liv og da kan det være lurt, rett og slett, at man kjenner seg mindre glad i familien sin. For hvis man var like knyttet til dem som da man f.eks var 10 år, ville man aldri flyttet ut. Og det er det jo meningen at man skal etter hvert.

Det er også vanlig å ikke være glad i et familiemedlem dersom det har gjort noe sårende eller skadelig mot en, f.eks brukt vold. Da er det å ta avstand (også i følelsene) en viktig beskyttelse for å komme seg unna det familiemedlemmet. Men de fleste som har et normalt og trygt forhold til familien sin vil nok innerst inne kjenne at de er glad i dem og at det er et sterkt bånd der, selv om det går i bølger hvor nær man føler seg.

3) Som beskrevet på punkt 2 så kan noen mennesker ha opplevd dårlige ting med familiemedlemmer eller andre mennesker, som f.eks at de er utsatt for vold eller har blitt skikkelig såret. Det kan gjøre at de igjennom livet får større vansker med å være glad i andre, fordi de har problemer med å ha tillit. Da blir det å holde gode følelser på avstand, en måte å beskytte seg fra flere "sår" på. Men det kan ha helt andre grunner og, så klart, som f.eks bare det at vi er forskjellige typer personlighet der noen er mer følsomme enn andre.

Jeg kan forstå at du lurer på dette med å slutte å bli glad i noen, når du merker at en av dine foreldre har endret personlighet etter pensjonering. Jeg kan da tenke meg at forelderen din er en godt voksen person. Det kan jo også da hende at forelderen din har fått en kogntiv svikt som har skapt endringer i hjernen (og dermed i personlighet), som f.eks demens. Du kan lese mer her om hva som er de vanlige tegnene, og se om du kjenner igjen noe.

Ellers er det jo også slik at noen ektepar slutter å være glad i hverandre etter hvert som årene går, fordi de ikke har noe til felles lenger eller ikke klarer å være greie med hverandre lenger. Hva som er situasjonen med dine foreldre, vet ikke jeg. Men jeg kan forstå at du er lei deg for situasjonen dersom den forelderen som har endret seg før pleide å være snill og omsorgsfull! Snakk gjerne om det du nå ser at skjer, med den forelderen som ikke har endret seg. Det kan være fint om du får høre litt mer hva som er saken. Du kan også tipse om de bør bestille en time hos fastlegen for å undersøke litt nærmere hva denne endringen i oppførsel kan skyldes.

Hvis du kjenner at du trenger å forstå deg selv og dine egne følelser i familien din, så anbefaler jeg deg å søke hjelp for deg selv og. Det må være vondt å ikke kjenne kjærlighet for familien i det hele tatt. Les i så fall mer her om hvor og hvordan du kan ta kontakt. Jeg håper uansett at du har noen andre i livet ditt som du føler står deg nær og som du er glad i - og de er glad i deg. Alle mennesker fortjener noen å være glad i.

Håper dette ga svar på det du lurte på. Alt godt til deg.

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no