Jeg har endret meg, nå er det vanskelig å være sammen med foreldre

Hei!

Jeg er også helt sikker på at foreldrene dine er glad i deg. Men jeg forstår godt at du blir sliten av å være sammen med dem nå, når det oppleves som at de ikke kjenner deg lenger. Vi mennesker har behov for å bli sett for den vi er av våre nærmeste. Nå ser ikke dine foreldre deg sånn du er. Da er det naturlig at du reagerer og at det føles vanskelig.

Samtidig er det også helt naturlig at du kjenner deg annerledes enn du gjorde fot et år siden. De fleste ungdommer på din alder endrer seg veldig mye i løpet av tenårene. Det skjer endringer i kroppen men også i personligheten. Det er fordi hjernen omstrukturerer og endrer seg helt når hormonproduksjonen øker, og det skjer i puberteten. For de fleste starter det et sted mellom 13-16 år. Personligheten er ikke satt før vi er nærmere 22-25 år gamle. Det betyr at du bare så vidt har kommet i gang med en lang prosess i å bli den du er - og skal være - videre i voksenlivet.

Det høres ut som du bor i en hyggelig familie. Allikevel skal også du etter hvert finne din egen vei, og det er ikke rart om du kan bli irritert på eller sliten av foreldrene dine nå. Du har helt lov å kjenne at du er mer glad uten dem, mange ungdommer kjenner det sånn med sine foreldre. Det kan kanskje være ekstra vanskelig å kjenne det når foreldrene dine er hyggelige og snille. Men jeg tenker at de også bør ha en forståelse av hvordan det er å være en ungdom som endrer seg, og dermed la deg få være mer i fred og akseptere de endringene som kommer. Jeg tror du har rett i at det er lurt å gi dem tid til å bli kjent med det "nye" jeg. 

Det er fint å kunne ha det hyggelig sammen. Men det er også veldig fint å kunne være sur og irritert, eller å føle på avstand, og at man fortsatt er en familie.

Du skriver at du kunne tenke deg å flytte ut. Kanskje du rett og slett skal prøve det for en periode? Du kan starte med å bo litt hos noen andre voksne som du kjenner godt og som du er trygg på. Kanskje noen i familien? Besteforeldre, tante/onkel, eller familievenner dere har som er gode å snakke med? Hør med den voksne det gjelder, og med foreldrene dine hva de synes om det. Hvis alle er enige kan dere prøve det for en liten periode.

Et alternativ for deg, hvis det fortsetter å være vanskelig, er jo at du evt søker på en videregående skole litt lenger unna der du bor og at du da flytter på internat eller hybel i forbindelse med det. Mange unge på din alder gjør det. Jeg legger ved litt info her, som har mer informasjon til deg om akkurat det.

Og husk, at selv om du flytter ut for en periode så betyr jo ikke det at du må bryte kontakt med familien. Kanskje vil det bli mer hyggelig for deg å komme hjem på besøk når du får litt pause fra foreldrene dine i den vanlige hverdagen. Vær tålmodig, og se om ting endrer seg ettersom tiden går. Snakk med venner og andre rundt deg du stoler på. Jeg vil tro at andre på din alder kan kjenne seg igjen i det samme som du nå opplever, da kan det være godt å få litt støtte.

Noen kan oppleve å få bedre relasjon til foreldrene sine som voksne. Jeg vet ikke hvordan dette blir for deg. Men jeg håper det vil endre seg sånn at du føler at familien din kjenner deg og at det er fint for deg også når du er hjemme.

Under svaret mitt finner du en artikkel om det å føle at man ikke passer inn i familien sin. Den tror jeg du vil like å lese. Skriv gjerne til oss igjen om du har flere spørsmål.

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no