Føler ikke familien er glad i meg lenger, hva gjør jeg?

Hei!

Det høres slitsomt ut at du blir klaget på hele tiden, og at du opplever at foreldrene dine ikke klarer å si noe positivt til deg. Det er ikke rart at du ikke vil være hjemme når det er sånn. Har du fortalt dem hvordan du føler deg når de klager så mye? Det syns jeg du skal gjøre! For det blir ofte bedre i familier om man klarer å fortelle hverandre litt om hva som er "bak" fasaden, altså hvordan det føles å være den man er og være i familien sin.

Det lureste er å snakke sammen en gang man rolig, kanskje rett etter at man har gjort noe hyggelig, og det ikke er krangling eller klaging fra før. Da klarer man lettere å høre på hverandre uten å bare gå rett i forsvar.

Hvis du finner en sånn anledning så kan du starte med å si at du vil prate fordi du har lyst at dere skal få det bedre sammen i familien. Fortell tidlig i samtalen, at du er klar over at du noen ganger oppfører deg dårlig og at du vil forsøke å gjøre noe med det. Har du noen forslag til hva du konkret kan gjøre med det, så kom med de. Da viser du at du også er villig til å gjøre en innsats for å få det bedre.

Så hva kan man som ungdom gjøre?

• Et forslag er å forsøke å være mer åpen, på eget initiativ. Forsøk å fortelle foreldrene dine hva du tenker på og hva du liker å gjøre, og hvordan dagen din har vært, selv om de ikke har spurt deg. Det kan hende det blir lettere å snakke sammen uten masing da.
• Spør også hvordan de andre har det og hva de har gjort i løpet av dagen. Eller ta initiativ til en felles aktivitet, f.eks se på noe sammen på TV.
• Et annet forslag kan være at dersom du kjenner at du blir irritert på familien din så kan du puste rolig inn, telle til ti og trekke deg litt unna. Og når det har roet seg litt for deg så kan du heller da forsøke å ta en prat om det som ble vanskelig.
• Kanskje kan du hjelpe til litt mer hjemme? Hvis man på eget initiativ sier at man vil lager kveldsmat/middag/bake til de andre, eller hjelpe til med litt støvsuging, etc, så blir det gjerne tatt veldig godt i mot.

Videre, så må du fortelle at du savner at foreldrene dine sier noe fint til deg. Du kan si at du skulle ønske de oftere fortalte deg hva de liker ved deg og at de sier ifra også når du gjør noe som er bra. Du kan fortelle at du merker at du drar mye vekk hjemmefra fordi du er så redd for at det bare skal bli mas, men at du egentlig ikke vil ha det sånn.

Alt dette går det også an å skrive i et brev, om det blir vanskelig å snakke.

Det kan høres ut som at dere har kommet inn i et dårlig spor når det gjelder kommunikasjonen, og at det har blitt en vane for foreldrene dine å mase for å få kontakt med deg. Det er normalt at dette skjer i ungdomsfamilier, men det er jo ikke noe hyggelig når det eneste som skjer er masing og klaging. I hovedsak er det jo foreldrene dine som har ansvar for at det er grei stemning hjemme, og for at alle har det bra i familien.

Det å få snakket sammen, kan også andre hjelpe dere med, hvis det blir vanskelig å gjøre det alene. For eksempel kan du ringe til Familievernkontoret. Det er gratis å snakke med noen der. Familievernkontoret kan gi råd om hvordan du og foreldrene dine kan samarbeide godt. Jeg har også lagt ved en artikkel om familievernet, der kan du lese mer om hvordan du tar kontakt (du kan gjøre det alene, uten å si ifra til foreldre først) og hvordan de jobber.

Dersom du synes det er vanskelig å kontakte familievernet, så kan du godt be helsesykepleier på skolen om å hjelpe deg. Kanskje også helsesykepleier kan hjelpe deg med å kontakte foreldrene dine, slik at du nøye kan få forklart for dem hvor vanskelig du føler det er når de klager på alt.

Jeg håper dette ga deg noen ideer til hva du kan gjøre. Jeg håper det hjelper å si ifra. Sjekk også ut artiklene jeg har lagt ved under her, de har mange flere tips til hvordan man snakker med foreldre når ting har låst seg litt.

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no