Trives ikke hjemme, familien gjør narr av meg

Hei!

Jeg syns det er leit å høre at familien din klager på deg og gjør narr av deg. Det høres ikke ut som kommunikasjonen mellom dere er særlig god, når dere har kommet inn i et slikt spor. Kanskje er det flere i familien som føler på dette? Noen ganger kan kritikk og klaging bli en "vane" i en familie, uten at man helt merker at det skjer. Det er bra du reagerer og setter ord på det, for først da er det mulig å gjøre noe med det.

Kanskje er det slik at foreldrene dine klager og kritiserer fordi de egentlig bryr seg om hvordan det går med deg og dermed vil gi deg råd og veiledning. Mange foreldre kan bli bekymra og føle at de ikke helt får kontakt med ungdommen sin, og de lurer på hvordan det går med dem. Og istedenfor å endre seg selv og sine måter å være på som forelder, så "retter de pekefingeren ut" og klager på ungdommen. Det er som at de tenker at de vet best hva ungdommen sin trenger. Men det er jo ikke riktig. Når foreldre gjør narr og klager så ender det bare med at ungdommen føler seg dum, blir lei seg og føler enda større avstand til foreldrene. Jeg vet ikke om du kan kjenne deg igjen i dette? 

Du spør hva du skal gjøre. Jeg tenker du bør ta en prat med foreldrene dine på et tidspunkt der dere er venner og det ikke i utgangspunktet er klaging eller kritikk, altså i "fredstid". Så forteller du hvordan du har det, slik du har gjort i spørsmålet ditt her. Kanskje du til og med kan vise det du har skrevet? Kom med så konkrete eksempler som mulig, på ting familien din sier/gjør som oppleves som at du blir gjort narr av eller klaget på. Og si hvordan du har følt deg da. Kanskje du kan si at du har følt du har fått lite respekt, eller at du ikke blir helt sett for hele deg og den du er. Kanskje blir du såra av de kommentarene familien kommer med. Da har du lov å si det og.

Hvis familien din ikke er enig i at de gjør narr av deg, og f.eks kommer med kommentarer som: "nei nå må du gi deg, så ille er det vel ikke" eller "men slapp av da, de kommentarene er jo bare tull", så kan du si at for deg er det faktisk mer sårende enn de skjønner, og at du vil de skal slutte med det. Du trenger ikke kritisere familien din når du sier ifra, du kan bare fortelle hvordan dette er for deg.

Spør også foreldrene dine hva de vil at du skal gjøre istedenfor det du gjør nå. Hvorfor er det ikke OK at du er på rommet, f.eks? Er det andre ting de forventer av deg enn det du gjør? Du kan be dem være tydelige på hva de forventer.

Til slutt kan du fokusere på det du tenker kan løse problemene i kommunikasjonen. For eksempel at du ønsker deg at dere i familien snakker vennligere til hverandre og at foreldrene dine også fokuserer på det du får til og det som er fint med deg. Og at de lar deg få gjøre litt mer som du vil, du er tross alt ungdom og må få styre din egen tid (f.eks være en del på rommet).

Hvis du leser denne artikkelen om hvordan du kan snakke med foreldre får du flere konkrete tips til hvordan du kan ta en samtale med foreldrene dine.

Et annet råd fra meg er at du rett og slett går mer ut og er sammen med andre. Venner, så klart, og kanskje også familiemedlemmer eller andre voksne i nettverket ditt som du liker. Hvis du omgir deg med folk som gir deg positive følelser, så får det positive vokse og gro i deg.

Jeg håper dette ga svarene du trengte. Jeg har funnet frem til noen artikler til deg som handler om det å føle seg annerledes enn familien sin og om hva man kan gjøre for å få det bedre når det blir mye klaging/uenigheter. Jeg tror du vil få flere gode tips om du leser dem og. Lykke til.  

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no