Irriterer meg når venninnen min er nær sin familie, hvorfor det?

Hei du!

Så fint at du tar kontakt.

Jeg tenker at du har gjort deg opp gode refleksjoner allerede. Det høres ut som at det du kjenner på er et slags savn, sjalusi eller "livssorg" over det som du ikke har fått som din venninne viser åpenlyst at hun har. Det kan gjøre veldig vondt å se hva andre har/får når vi ikke har muligheten til å få/ha/føle det selv - dette kan gi grunnlag for noen av følelsene beskrevet over. Det er kanskje når vi ser andre at vi blir mest obs på oss selv - slik vi vokser opp er slik vi vokser opp og vi stiller gjerne ikke spørsmål til barndommen/oppveksten/familien (dersom det ikke er veldig mye svært uvanlig som foregår eventuelt) før vi ser at andre har det annerledes.

Jeg tenker også at det du beskriver med å ikke ønske å komme innpå andre gjennom klemmer og så videre kanskje også er et resultat av at dette er fremmed og ganske intimt når man ikke er vant til det. Det er ikke alle som liker klemmer og "store ord" (som f.eks "elsker deg" på telefonen) men det kan også handle om at man innerst inne ønsker/trenger dette så sårt at det blir vanskelig å tenke på at man skal få det for det blir nesten litt overveldende og også ukjent.

Du beskriver deg selv som "narsissistisk". Jeg kjenner ikke til din personlighet. Samtidig så tenker jeg at det er veldig mange andre forklaringer på det å trenge andre for egen del enn å være narsissistisk. Du forteller om manglende kjærlighet i barndom og det er klart at det påvirker et menneske. Alle mennesker trenger andre mennesker og da kan dette også vise seg i relasjoner slik som du beskriver - at det blir så viktig for deg å ha noen å være med slik at dette perspektivet kommer i framgrunnen foran det å ta andre sitt perspektiv. Det trenger ikke å bety at du er narsissistisk på noen måte. Det du beskriver høres mer sårt ut ("trenger å høre til/være viktig for noen" - slik jeg forstår deg) heller enn grandiose tanker ("jeg er et helt spesielt menneske som fortjener mye mer enn andre" - et mer narsissistisk perspektiv).

Dersom du orker og klarer det så kan det hende det er mye på hente på å øve deg på å være litt sårbar, si noe til andre om at du bryr deg om dem, at de er viktige for deg, at du kjenner på en viss sorg/sjalusi når andre snakker med familie og lurer litt på om dette handler om at du har fått for lite av dette. Da kan du kanskje oppleve å få tettere vennskap/relasjoner - noe som for de aller fleste oppleves positivt. Det kan også gå an å snakke med mer !utenforstående" som f.eks helsesykepleier på skolen om dine tanker og reaksjoner.

Ønsker deg alt godt!

Med vennlig hilsen psykologen