Jeg liker ikke foreldrene mine, de blir bare sure. Hva gjør jeg?

Hei!

Du beskriver et vanskelig forhold til foreldrene dine. De er sure på deg hele tiden, forteller du. De gir deg skylda for alle krangler og du får ikke noe kjærlighet fra de når du er hjemme. Det høres vondt ut, jeg forstår at du reagerer.

Det er jo ganske vanlig med krangling mellom foreldre og ungdommer. Mange på din alder forteller at de liker foreldrene sine mindre og mindre. Denne følelsen hører med i det å løsrive seg hjemmefra og å forberede seg på å etter hvert klare seg mer selv. Å ikke like foreldrene sine som tenåring er rett og slett en biologisk smart ting, for da blir det lettere å ville flytte hjemmefra.

Samtidig beskriver du at du har hatt det vanskelig med foreldrene dine siden barneskolen. Det er lenge, og da handler det jo ikke bare om ungdomsfasen og løsrivelse. Derfor er jeg enig med deg i at noe bør skje hjemme hos dere så ting kan bli bedre. Du spør hva du skal gjøre.

• Mitt tips er at du tar en ordentlig prat med foreldrene dine om det du føler på. Prat med dem når dere ikke krangler eller er sure fra før av, for da klarer dere nok bedre å lytte til hverandre. Helst et tidspunkt det er rolig og dere har god tid. Kan det f.eks være under middagen, på kvelden, eller når dere kjører bil/går en tur?
• Si at du vil fortelle dem noe som er litt vanskelig for deg å snakke om, og be dem høre uten å avbryte. Forklar foreldrene dine at du ikke føler deg helt hjemme om dagen, og at du savner kontakt, og å bli sett av dem.
• Hvis det føles OK kan du rett og slett si at du savner at de gir deg en klem og at de sier de er glad i deg. Det er en konkret og tydelig beskjed å komme med. Mange foreldre tror ikke at ungdommene deres trenger eller ønsker seg kos og kontakt når de blir eldre. Men der tar de feil. Alle barn og unge trenger dette. Du må minne dem på at du ønsker deg det.
• Spør om dere sammen kan finne en måte dere kan krangle mindre på. Kan dere f.eks lage noen regler som skal hjelpe dere å huske på å snakke respektfullt til hverandre? Eller bli enige om å ta opp problemer i fredstid, altså når dere ikke krangler fra før? Dere kan også bli enige at det er lov å gå vekk fra en situasjon dersom man kjenner at man blir veldig sint eller irritert, fremfor å si ting man ikke ville sagt ellers. Så kan man heller snakke når man har roet seg ned.
• Videre, kan du spørre foreldrene dine om de kjenner seg igjen i at de ikke alltid følte seg hjemme, eller ikke følte seg likt av familien sin da de var ungdommer. Kanskje de lettere vil forstå og akseptere din måte å være på nå, om de minnes sin egen ungdomstid. Og kanskje de lettere kan tenke over hvordan de bør oppføre seg som foreldre, hvis de husker på hva de selv trengte fra sine foreldre da de var yngre.
• Du kan også komme med forslag til ting dere kan gjøre sammen (gjerne utenfor husets fire vegger) som dere liker alle tre. En aktivitet, der dere fokuserer på en felles ytre ting uten at dere nødvendigvis snakker sammen, kan være fint. Da skaper dere minner og får en felles erfaring. Det er litt vanskeligere å krangle etter å ha hatt en hyggelig stund sammen.

Hvis du og foreldrene dine får til å prate litt og kanskje gjøre noe sammen så kan de forstå mer av hvordan det er å være deg om dagen. Hvis du opplever at de tar mer hensyn til dine behov så blir du også kanskje litt mer positiv til dem og dere får det hyggeligere når dere først er sammen.

Jeg håper dette ga svarene du trengte. Jeg har lagt ved noen artikler under her, som handler om det å løsrive seg og å føle avstand til familien sin, og en artikkel med gode tips til hvordan man kan snakke med foreldre. Hvis du leser dem får du flere tips. Lykke til.

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no