Er nedfor, tror jeg har depresjon. Foreldre vil ikke jeg skal sjekke. Tips?

Jente, 16

Jeg sliter psykisk, vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det. Er nedfor ganske ofte, stresser så sykt mye og griner hele tiden. Jeg vil ikke si jeg har noe uten å sjekke meg selvfølgelig, men liksom jeg har søkt opp litt da og sett at jeg har symptomer på depresjon. Tingen er at en av foreldrene mine har det og jeg tror kanskje jeg også har det. Men de vil ikke jeg skal gå å sjekke meg. Det er ikke sånn at jeg har selvmordstanker men det er så sykt slitsomt å leve slik jeg gjør nå, at jeg vet ikke hvor lenge jeg orker det, det er så opp og ned også hender det jeg får panikkanfall pga jeg stresser over ting elns vet ikke. Har ikke noe motivasjon til å trene men hater kroppen min, har egt ikke noen motivasjon til noe. Ikke rn gang å lage mat når jeg e sulten, også har jeg nesten ikke matlyst lengre, og har vansker med å sove. Altså e dette noe dere tror jeg burde ta videre? Liksom få hjelp? Har snakket med kjæresten min og han sier at han tror det kanskje hadde vært det beste men idk.

Svar

Spørsmålet og svaret er mer enn ett år gammelt. Endringer i lovverk og regelverk kan ha skjedd etter den tid. Se spørsmål og svar som ligner for nyere spørsmål.

Hei, jente på 16 år!

Flott at du ber om råd når du lurer!

Jeg forstår at du står litt alene om det du tenker på og lurer på. Det høres ut som du har tenkt at noe ikke er som det burde når det gjelder hvordan du har det og at du kjenner deg igjen i depresjonssymptomer. Dette er det lurt å ta på alvor. Jeg vet ikke hva det er som gjør at dine foreldre ikke ønsker at du skal sjekke dette - kanskje du kan spørre dem om hva det kommer av? Hva er de redde for skal skje?

Det å ha depresjonssymptomer og panikkanfall er vanskelig begge deler. Det er tilstander som kan gå helt fint over av seg selv - men det er slitsomt når det står på og mange ganger vil man trenge hjelp for å få det bedre.

Du beskriver mange symptomer som kan være forenelig med depresjon. Depresjon handler om nedstemthet, manglende interesse/lyst/motivasjon, redusert energi, økt trettbarhet, gjerne dårlig selvfølelse, økt skyldfølelse, konsentrasjonsvansker, søvnforstyrrelser og endringer i appetitt og noen ganger selvmordstanker. Det er litt ulikt fra person til person hva som er mest fremtredende og det finnes også ulike grader av depresjon (mild, moderat og alvorlig). Det handler også om hvor lenge det har vart og hvor stort funksjonsfallet er (altså at man fungerer dårligere i hverdagen enn før).

Jeg tenker at det er helt naturlig at du tar det videre og snakker med fastlege om dette. Hva som gjør at dine foreldre ikke ønsker dette vet jeg som sagt ikke - dette må de svare på selv. Det er fint om du får dem med på at du ber om hjelp. Samtidig så er du det vi kaller "helserettslig myndlig" når du er over 16 og bestemmer mye selv. Du kan gå til legen eller Helsestasjon for ungdom for å snakke om hvordan du har det. Du kan også snakke med helsesykepleier på skolen - men dersom du ønsker/trenger henvisning videre til psykolog/BUP er det bare lege og psykolog som kan gjøre dette. Så jeg råder deg til å snakke med noen profesjonelle for å få avklart hva det er som skjer med deg og om du trenger hjelp og i så tilfelle hvilken hjelp.

Masse lykke til!!

Med vennlig hilsen psykologen

Besvart: 2.8.2020

Oppdatert: 2.8.2020